Den klassiske definisjonen på ale er overgjæring. Ølet har en søt, fruktig og fyldig smak som er et resultat av en kort og varm gjæringsprosess, og moderne ale er gjæret ved temperaturer mellom 15 og 24 °C.

Når det settes likhetstegn mellom ale og overgjæring, er det mange øltyper som kommer under ale-paraplyen. Hveteøl er som oftest overgjæret og er derfor en ale. Det samme gjelder for trappistøl og klosterøl som Leffe.

I dag inneholder de fleste ale-varianter humle. Dette gir bitre smakstoner og hjelper samtidig til med å konservere ølet, men opprinnelig var ale brygget uten humle. I stedet benyttet man en miks av urter som røsslyng (Calluna vulgaris), burotpollen (Artemisia vulgaris), pors (Myrica gale), borremynte (Marrubium vulgare), ryllik (Achillea millefolium) og korsknapp (Glechoma hederacea).

Det produseres ale der det ikke benyttes humle i dag også – for eksempel finske Sahti som benytter einerbær, ingefær, karve, kanel og muskatnøtt. Mikrobryggeriene har også fattet interesse for ale som tilsettes urter i stedet for humle.

Sikringskost

I middelalderen var brød og ale to viktige næringskilder for befolkningen. Ale-varianten ble gjerne kalt «bordøl» der alkoholinnholdet kun var nok til å bidra til konserveringen. Ordet «ale» er av engelsk opphav. I gammel-engelsk benyttet en alu eller ealu, og aloth og ealoth i genitiv og dativ. Samme ord har vi i de nordiske språkene – øl.

Mange varianter

Ale finnes i en rekke varianter. Brun ale er som oftest lett humlet og har mild smak med innslag av nøtter. I Sør-England er ølet mørkebrunt mens de i nord brygger mer rød-brune varianter. Engelsk brun ale dukket opp tidlig på 1900-tallet med Newcastle Brown Ale som et godt eksempel.

En annen variant er pale ale – brygget på malt tørket med koks. Koks ble benyttet som tørkemetode fra 1642, men navnet «pale ale» ble først benyttet i 1703. Rundt 1830 var pale ale synonymt med bitter.

Skottene brygger sin egen variant – Scotch ale. Maltet som benyttes er lett karamellisert – noe som gir smakstoner av toffee, og skottenes ale er noe søtere enn variantene i England.

Vi har også Mild ale – som opprinnelig betydde ulagret ale – i motsetning til Old ale. Mild ale kan ha ulik styrke og farge, men de fleste er mørkebrune med tre til tre og en halv volumprosent alkohol.

Burton ale er en sterk og mørk, søtlig ale-type som gjerne ble lagret på bryggeriet et år eller mer. Ølet ble gjerne blandet med yngre øl, men ble også solgt direkte. Bass no. 1 er et godt eksempel, og de sterkeste variantene ble gjerne kalt Barley Wine.

Den som er på utkikk etter ale, finner denne øltypen i land som Irland, Belgia, Tyskland, Storbritannia, USA og deler av Canada. I tillegg har mange mikrobryggerier ale på menyen i våre dager.