For min del trenger jeg ikke det kommersielle påfunnet Sankt Valentins-dag for å feire kjærlighetens verdi. Lidenskapen lar seg feire når som helst. Og lidenskap er så mangt: Pasjoner og lidelse, smerte og nederlag er vel så naturlig ingredienser som sensualitet og overstadig lykke.

Slik er eksempelvis påsken like egnet som anledning til å reflektere over kjærligheten – og la refleksjonen ledsages av en vin. Jeg må innrømme at den vinen som akkurat nå står der og funkler romantisk og blodrødt i lyset fra peisilden ikke er et tilfeldig valg: Tedeschis Amarone Classico 2004.

Kjærlighetseliksir

Det er en ganske imponerende vin, nesen har preg av søte bær, urter, trevirke, på tungen oppfører den seg stilig, tettpakket og rik med myke tanniner og god lengde, med den klassiske lange bittersøte ettersmaken. Men det er uansett verdt å stanse opp ved navnet til ”amarone della Valpolicella”, en av de mest berømte og mytiske vinene som finnes.

Selve navnet ”amarone” er i seg selv tettpakket poesi. Med sine mange assosiasjoner folder ordet seg ut som en blomst, eller som et stykke symfonisk musikk, der bi-betydninger klinger med som et spekter av toner og klanger. I mytomanens verden er amarone da også en eliksir som hentet ut fra operaens univers: Gaetano Donizettis L’Elisir d’Amore fra 1832 er en perfekt ramme for et amarone-drama om lidenskap og kjærlighet. Tenk deg arien ”una furtiva lagrima” som en beskrivelse av dråpene som renner ned på innsiden av vinglasset (akt II, scene 2).

Amore e Amaro

Amarone er forførende. Amaro er italiensk for noe som er bittert og tørt; ordet amarone oversettes gjerne med ”den store bitre”, og vinen er en tørr utgave av den langt søtere recioto. Vi finner samme betydningen i amaro, denne bittersøte digestivo’en italienerne elsker å ha i seg setter en middag. Alkoholstyrken, sødmen, stilen ved amarone gjør naturligvis sitt for at den blir en seduktiv vin.

Og for å fullføre den språklige leken, som inneholder amarone på anagrammatisk vis – det vil si nærmest hemmelighetsfullt ”kodet” inn i ordet, og som lar seg dechiffrere ved at man stokker litt om på bokstavene – det latinske navn for kjærlighet, amor, eller for den saks skyld det italienske amore: ”Amore e Amaro”.

Amarone henter således ikke sitt navn fra druene den er laget på, og som er Corvina, Rodinella, og Molinara. Stedsbetegnelsen ”della Valpolicella” er for sin del presis nok, som betegnelse på et område med vindyrking øst for Gardasjøen, og som består av syv kommuner. Navnet ”Valpolicella” betyr ”Dalen med de mange kjellere”. Betegnelsen gir imidlertid også vinen et lett adelig preg, i likhet med for eksempel Giacomo Casanova di Seingalt, som var den berømte venezianske libertineren Casanovas adelige navn.

Bittersøt kjærlighet

Amaronens bittersøte ettersmak er sagnomsust, og om vinen smaksmessig er kompleks og sammensatt, er også dens berømte lengde en del av den pasjonshistorien den skisserer. Den ulykkelige kjærligheten, som er den eneste som skaper tidløse fortellinger, møter i amarone-vinen selve forførelsen, som skaper nesten like tidløse litterære episoder. Casanovas memoarer, Historien om mitt liv er sannsynligvis den mest berømte av alle. Casanova skrev memoarene sine på fransk, og de arter seg som en omfattende koloritt av 1700-tallets Europa.

Selv om det er de utallige forførerhistoriene som har gjort hans memoarer så berømte, er innholdet langt mer dyptloddende og sammensatt enn hva som vanligvis preger erotisk lektyre. Og amarone er tilsvarende mer enn en klisjéaktig vin. Det er heller ikke uten betydning at Casanova kommer fra samme landsdel som vinen. Her legges alt til rette for et godt liv.

Men også et tredje amorøst perspektiv blander seg inn, den svermeriske, berusende forelskelsen. Har amarone en feminin side? Ofte blir vinen omtalt som en maskulin vin, antagelig på grunn av den høye alkoholgehalten, som kan komme opp i over sytten prosent. Da er ikke lenger vinen nødvendigvis så elegant og delikat, men kan tvert om ha en lett sviende finish, nærmest som de bitre følelser sjalusi, kjærlighetsbrudd eller likefrem avvisning kan avstedkomme.

Feminin og maskulin

Det feminine i en amarone kunne kanskje forbindes med dens kompleksitet, dens sammensatthet, dens sensuelle stil? Det ville i så fall speile et gammeldags kjønnssyn. Den museale myten om den enkle mann og den kompliserte kvinne lar vi ligge.

Men det er ikke til å komme forbi at mange omtaler vinen i slike termer. Og den har jo ”kropp” så det holder, noen amaroner er til og med beskrevet som ”slanke” og ”elegante”, tross sin rikhet og patos. Ofte knyttes imidlertid vendingen ”femininitet” til viner med en mer ”nervøs” kompleksitet, som for eksempel en Chambolle-Musigny, eller til viner med utpreget eleganse, som i en klassifisert St. Julien, eller for den saks skyld til den raffinerte duften i hvite burgundere. Bouquet med hint av fersken, mandarin, eksotiske frukter, vanilje forbindes eksempelvis også med femininitet, kanskje med tanke på alle de forførende parfymene kvinner ifører seg. Dette er ikke ubetydelige detaljer, dette er omfattende kulturelle fenomener.

Men på den annen side, altså, amarone kan like gjerne assosieres med maskulinitet, med ”muskler”, ”tyngde”, ”kraft”, og en gang iblant kan du lese omtaler som leker med den lydlige likheten mellom actionthrilleren ”Kanonene på Navarone” og nettopp ”amarone” – ”Kanon Amarone”, som det het i en vinartikkel for ikke så lenge siden. Da er det forsøk på å understreke vinens maskulinitet i ordspillet: Action, styrke, potens og utholdenhet som metaforer i slekt med lengde, konsentrasjon, rikhet. Men igjen, disse metaforene blir ikke så meningsfulle som i gamle dager, med mer konforme kjønnsforestillinger.

Eksotisme og eleganse

Atletisk og spektakulært muskulær eller elegant, slank og moderne i sin kompleksitet: Amarone kan passe svært så bra på en Sankt Valentins dag så vel som på andre merkedager med amor til bords, og – hvis man absolutt har behov for symboler – på linje med en lekker rosa champagne, en innsmigrende beaujolais fra kommunen Saint-Amour, en rik og jordnær ”Mon Cœur” fra Chave i Côte-du-Rhône, eller rett og slett en delikat og myk, litt nervøs og tander Chambolle-Musigny Les Amoureuses fra vinhuset Drouhin. Valgene er legio.

Med kjærlighetsmetaforikken vår som støtte kan Amarone della Valpolicella kanskje oversettes med vinen for de mange hjerter. Og med tiden som en slags tilrettelegger eller servitør kan det maskuline og feminine i amaronen kanskje finne sin balanse, med utpreget kraftfullhet i en innledende fase, og dernest mer eksotisme og eleganse når den etter noen år blir moden. Den ene fasen sier til den andre, som i Donizettos opera: ”Io son ricco, e tu sei bella!” – ”Jeg er rik og du er vakker”.

Foto: StockXpert