Selv om bokkøl ikke er blant de mest dagligdagse øltypene, har norskbrygget bokkøl tradisjoner å se tilbake på. Da Fram forlot Christiania den 24. juni 1893 var det flere kurver med Ringnes bokøl ombord – til bruk ved helt spesielle anledninger. Da den svenske oppdagelsesreisende grev Hamilton skulle utruste en ekspedisjon i 1899, henvendte han seg til Ringnes for å få tak i det samme styrkende ølet som Nansen hadde hatt med på Fram. En beæret Ellef Ringnes ga følgende svar: «Det vil være os en stor Glæde at kunne forsyne Deres Expedition til Spitsbergen med Øl af samme Sort, som Nansen havde med paa sin Polarfærd, nemlig Bokøl. Prisen paa denne Ølsort er 38 Øre pr. 1/1 Flaske minus 10% Rabat, og i dette Tilfælde levert franco Bergen…»
Bokk fra Einbeck
Tysklands mest berømte ølby – i alle fall om vi går noen hundre år tilbake – heter Einbeck. Den ligger i nærheten av Hannover i delstaten Niedersachsen. Under Hanseatene blomstret næringslivet i byen fordi innbyggerne blant annet var så gode til å brygge øl. Samtidig forsto byens fremste menn at her var det penger å hente. Lisenser for salg av øl ble utstedt – for så å bli beskattet…
Ølet fra Einbeck, som antakelig var et mørkt, overgjæret hveteøl, ble eksportert til alle Hansabyene i Tyskland og Baltikum. Selv om ølet var overgjæret og i utgangspunktet lite holdbart, bidro sannsynligvis alkoholen til å forlenge holdbarheten.
Det heter seg at en hertug fra området giftet seg med en aristokratdatter fra Bayern. Brudgommen hadde blant annet med seg flere tønner med Einbeck-øl, og drikkevarene ble så populære at flere av byens innbyggere bestilte mer. Til slutt ansatte de like godt en bryggerimester fra Einbeck for å produsere selv i stedet for kjøre ølet gjennom hele Tyskland. På det bayerske tungemålet ble Einbeck etter hvert til Oanbock – og dermed hadde ølet fått sitt navn.
Hofbräuhaus i München produserer flere bokkølvarianter og ser på seg selv som bryggeriet som «oppfant» denne øltypen. En annen variant av «navnestriden» går ut på at navnet «Bier von Einbeck» ble forkortet til «beck bier». Senere skal «beck» ha blitt til «bock» på grunn av dialekten i området. Atter andre påstår at dette var et tradisjonsøl som kun ble brygget i Steinbukkens tegn.
Reformert øl
I tidligere tider var det gjerne de geistlige som gikk foran i jakten på det gode ølet. I våre dager er det snarere tvert imot. Da er det kanskje betimelig å minne om at Martin Luther satte pris på godt øl. Da han giftet seg, fikk han øl i gave fra bryggerne i Einbeck, og etter at han hadde utfordret keiseren på riksdagen i Worms, dukket på ny et parti Einbeck-øl opp. I dag er det bare ett bryggeri i Einbeck som produserer overgjæret øl. Einbecker Bräuhaus har til gjengjeld tre forskjellige bokkølmerker. Alle har fellesbetegnelsen Ur-Bock, ett av dem er mørkt (Dunkel), ett er lyst (Hell), mens det siste er en bortimot svart versjon som kun brygges om våren.
Enkel, dobbel og trippel
Bokkøl krever hardt vann for at resultatet skal bli optimalt, og lang modning resulterer i en ren og frisk smak med overtoner av sjokolade. I bokkøl brukes humlen for å balansere smaken av malt, og øltypen er den sterkeste som brygges i Norge. Alkoholinnholdet er rundt 6,5 volumprosent, og her finner vi også kalorier i hopetall – hele 63 kilokalorier per 100 gram. Men til sammenligning har vanlig helmelk 66 kcal/100 g.
Noen bryggerier har også en variant som kalles dobbelbokk eller Doppelbock. Her er ekstraktinnholdet over 18 °Plato, og alkoholstyrken skal være på minimum 6,8 volumprosent. Likevel er variasjonene store. Tyske Kulmbacher Brauerei brygger en variant under merkenavnet E.K.U. som heter Kulminator. Denne har et ekstraktinnhold på 28 °Plato og et alkoholinnhold opp til 13,5 volumprosent. Noe av det sterkeste som er å få, er «Triple Bock» fra amerikanske Samuel Adams. Det inneholder 17 volumprosent alkohol – noe som indikerer at du må være litt forsiktig med å bruke ølet som tørstedrikk en varm sommerdag.
Ekstraktinnholdet og herrene Balling og Plato
Ekstraktinnholdet i øl er et uttrykk for vørterens innhold av faste stoffer i forhold til mengden vørter. Den tsjekkiske vitenskapsmannen Carl Joseph Napoleon Balling kom i 1843 med et målesystem for ekstraktinnholdet. Systemet var imidlertid noe unøyaktig, men det ble rettet opp av dr. Plato rundt 1900. Begge varianter benyttes fortsatt til å oppgi vørterens tetthet og måleenheten er grader (°). Norsk pils har et ekstraktinnhold på cirka 10,5 °Plato. Mens bokkølet altså har 16 eller mer.
Du står på polet og vet ikke hva du skal velge. Fortvil ikke, for hjelpen er nær: Bestill vår sms-tjeneste og du får tilsendt to ukentlige tips om viner som allerede står i polhyllene.
%20petrenkod.jpg)
.jpg "Winedinner 26. mars i Oslo")