Bordeaux-markedet var, etter at det gikk på dunken tidlig på 1970-tallet, i en tilstand av stagnasjon og nærmest depresjon. Så kom 1980-tallet, som i Bordeaux resulterte i en forbløffende rekke av meget gode og ikke minst publikumsvennlige årganger. 1982 ble en watershed-årgang også i den forstand at forbrukerjournalistikkens mest innflytelsesrike skribent Robert Parker etablerte seg med sine hypnotiske poeng og sine hyper-over-hele-linjen-karakteristikker.
Bordeaux trengte sårt til en slik årgang. Ikke bare hadde markedet behov for en god årgang etter en lang rekke av ikke altfor publikumsvennlige årganger på 1970-tallet, men de trengte i tillegg en årgang med punch for å tekkes en generasjon avlet opp på søte næringsmidler og sukkerbasert mineralvann. 1982 var 100 prosent skikket for formålet, med stor sødme og diger munnfølelse. De fikk altså en årgang i fanget som var perfekt for formålet: det å sette Bordeaux tilbake på sporet mot høykonjunktur og velstand. Og så skulle det vise seg at timingen var perfekt; også verdensøkonomien spilte på lag, i hvert fall i de viktige årene fram til ca. 1990.
Nye forbrukergrupper med god kjøpekraft og et stort behov blant de nye rike for å tilegne seg maktens og de rikes symboler, bidro sterkt til å sette fart i vinmarkedene. I England ble de ledende vinskribentene totalt overrumplet av Parkers overveldende effekt i forhold til forbrukergrupper som de etablerte i alminnelighet ikke henvendte seg til. Fra å sirkulere i lukkede systemer som et etablert gode og tegn på nedarvet kapital og dannelse, forsvant bordeaux-vinene ut i et langt mindre oversiktlig og forutsigelig marked. Mange nyrike investerte tungt med god hjelp i Parkers poeng, og selv i etablerte vinmiljøer falt mange for fristelsen til å kjøpe mye av 1982-årgangen "for sikkerhets skyld", som en kjent engelsk forfatter, Roald Dahl, uttrykte det. Perioden 1982-1990 var en fantastisk periode, preget av en sjelden kombinasjon av store årganger og høykonjunktur.
Siden 1990, med boikott av fransk vin som et begynnende symbolsk tegn på dårligere tider, har Bordeaux vaklet videre i et uoversiktlig og stresset vinmarked. Paradoksalt nok er topp rød bordeaux igjen blitt en insidervin for konsum i bestemte grupperinger med økonomiske muskler til å tåle helt urealistiske priser.
Perioden 1990-2000 har umenneskeliggjort en vintype som bare noen år tidligere stadig utgjorde referansen eller selve gullstandarden som all annen vin ble vurdert opp mot. I skrivende stund knaker det for alvor i det internasjonale vinmarkedet. 1997-årgangen i Bordeaux dumpes i London til sensasjonelt lave priser (pr kasse): £240 for Ch. Lynch Bages, £240 for Cos d'Estournel, £240 for Latour a Pomerol, £160 for Ch. Pontet Canet, £220 for Ch. Pichon Baron osv. Nå kan det gjerne innvendes at 1997-årgangen ikke er all verden i kvalitet, men når vi tar i betraktning hva disse vinene i sin tid kostet, er det klart at noen for alvor har begynt å kaste kortene. Så kanskje rød bordeaux igjen om noen år skal komme innen økonomisk rekkevidde for andre enn de helt rike?
Foto: Roger Kolbu
