Rivers Distillery ligger bortgjemt i den nordlige delen av Grenada, en øy som er mer kjent for sitt krydder, sine strender og sine frodige skogkledde landskap, enn for rom. Krydderøya er særlig berømt for sine muskatnøtter, men også kanel, nellik, chili, ingefær, pepper samt kakao. Faktisk kommer én prosent av verdens kakaoproduksjon fra denne lille øya. Muskatnøtta har til og med fått plass i nasjonalflagget. Derfor var skadene på muskatskogen forårsaket av orkanen Ivan i 2004 ekstra tunge å bære.
Karibias eneste vannhjul
Sukkerrør derimot har aldri hatt stor betydning for Grenadas landbruk. Først og fremst fordi øya er svært kupert. I dag gjenstår bare noen spredte områder beplantet med sukkerrør. Men siden det knapt finnes et flatt område på Grenada, kan ikke innhøstningen skje maskinelt. Derfor høstes sukkerrørene ved elven Antoine på gamlemåten, altså for hånd og med såkalte «cutlasses» som er skremmende kniver med halvmeter lange blad, for øvrig importert fra England, men som sikkert er forbudt der. Når sukkerrørene er kuttet, knyttes de sammen med bladene fra plantene og fraktes bort med lastebil. Hardt arbeid, selv uten den nådeløse karibiske sola i nakken.
Eneste trøsten er at innhøstningen gjøres i den tørre delen av året, februar til mai, som sammenfaller med perioden hvor planten har minst vanninnhold og derfor høyest sukkerkonsentrasjon. Men altså færrest skyer på himmelen som kunne lette arbeidet.
95 prosent av sukkerrørene som brukes hos Rivers Distillery kommer fra jordene som omkranser utløpet av elven Antoine. Derfor navnet Rivers. Når sukkerrørene ankommer destilleriet, fôres de på et enkelt samlebånd inn i pressen. Alt drives av energi fra vannhjulet som stammer fra 1785, produsert i Derby, England, den gangen jern var det nye revolusjonerende byggematerialet. Vannhjulet repareres jevnlig, men lite av den originale konstruksjonen er byttet ut. Dette er den eneste vannhjuldrevne pressen i bruk i hele Karibia.
Ingenting går til spille
Men det er et aldri så lite problem forbundet med det å være museum. Alle elver på Grenada har en tendens til å tørke ut samtidig med at sukkerrørene er på sitt beste. Derfor er Antoine-elven, eller riktigere -bekken, demmet opp slik at det er nok vann til å drive vannhjulet i inntil fem timer selv i de aller tørreste periodene.
Sukkerrørene presses flate i pressen, og returnerer to ganger til. Sukkerrørene er nå svært tørre (stadiet kalles bagasse) og skuffes over på øyas eneste jernbanevogn. Den dyttes for hånd 80 meter på en humpete toglinje mens deler av lasten kastes av for å råtne og dermed gi gjødsel til sukkerrørjordene. Resten tørkes og brukes som brensel for selve saftkokeren. Ingenting går til spille.
Alt, bortsett fra pressingen, gjøres for hånd. Sukkerrørsaften overføres fra pressen til kokeriet gjennom en åpen betongkanal, så langs noe som ser mistenkelig ut som et plastavløpsrør fra et toalett. Saften filtreres imidlertid to ganger, så det er ingen grunn til bekymring.
Det første filteret er en rund plate med et finmasket nett som er trædd over en plastbøtte. Det legges rett og slett ned i kanalen mens ”filtrøren” øser for hånd det som slipper unna. Filter nummer to er en tilsvarende innretning bare at denne gangen settes det vertikalt ned i kanalen.
Kokeriet inneholder en rekke av fem kobberkjeler hver med en kapasitet på ca 1400 liter. Saften flyttes fra panne til panne samtidig som temperaturen øker naturlig. Det gjøres ved hjelp av kjempestore skjeer som går opp og ned i dype hakk mellom kjelene.
Litt juks tillates
Den siste pannen er den som er fyrt opp med tørkete sukkerrør men avtrekket fra denne går under de fire andre. På denne måten utnyttes varmen maksimalt. Imponerende ressursvennlig produksjon med andre ord.
Ved den tredje pannen måles saftens sukkergrad ved hjelp av en hjemmespikket trestikke. Brix-innholdet varierer fra 5 i regntiden og 12+ i den tørre sesongen. For at gjæringen skal kunne sette i gang må Brix være 18. Derfor tilsettes sukker eller melasse importert fra Trinidad i regntiden for å nå de riktige verdiene. Det er det eneste ”jukset” som tillates.
Så snart saften har kokt lenge nok til å gi den riktige sukkerverdien, flyttes den via trekanaler til to åpne tanker for avkjøling. Innen et par dager starter gjæringen uten tilsetting av annen gjær enn den som finnes i lufta. Saften pumpes (med en bensindrevet pumpe!) over i gjæringstanker av betong for å fortsette gjæringen i åtte dager eller til alkoholinnholdet er 8-11 prosent.
Etter gjæringen starter selve destilleringen. Den gjærete saften varmes opp i kopperpanner til 250 grader Fahrenheit over åpen ild. Men nå må det brukes ved siden sukkerrørbrenslet brenner for fort og gir for lite varme. Alkoholdampen går gjennom to kolbelignende passasjer hvor metanolen fjernes, deretter gjennom en varmeutveksler som samtidig varmer opp neste batch med sats, så gjennom et to meter høyt spiralformet metallrør hvor dampen avkjøles og blir flytende.
Lokale ildsjeler
Destillatet går så gjennom en glassklokke med to innebygde hygrometere som måler alkoholen. Hvis nivået kommer under 70 prosent, pumpes spriten tilbake til kjelen.
Når tanken med fremtidig rom er full, det måles med nok en trestikke, kan den ukentlige flasketappingen starte. En tollbetjent bekrefter innholdet i tanken. Plastbøtter med tappekraner settes på et bord og et tøystykke legges over toppen for en siste filtrering. Flaskene fylles selvsagt for hånd og romen som tolv dager tidligere var frodige sukkerrør, selges samme dag. Ingen blanding og ingen lagring.
Rivers nytes bar av lokalbefolkningen. Ta en forsiktig nipp, så en liten slurk vann, og bland det hele i munnen. Utlendinger blir ledd av hvis de blander den med fruktjuice eller lager rom punch. Rivers holder nemlig 75 prosent, eller som det står på etiketten ”slightly overproof”. Dette til tross er den overraskende myk. Likevel ble det i fjor konkludert med at det ikke er trygt å ta den med på flyet. Derfor produseres det en utvannet flysikker utgave på 69 prosent.
Og blant Grenadas mange turister, er dette en populær suvenir. Som finnes i begrenset mengde. Årlig lages det 80.000 flasker Rivers, og vi kan takke tre lokale ildsjeler som overtok i 1988 for at denne høyst særpregete romen fortsatt eksisterer.
Her finner du flere tips om reise og opphold i denne heller ukjente delen av Karibia
