Den argeste forkjemper for et sunt jordbruk, Nicolas Joly, er et strålende forbilde. For ingen klarer å få så mye kompleksitet og livskraft ut av chenin blanc i tørr versjon som han. Nå har han et utgangspunkt som er verd å misunne. Vinmarkene ved navn Clos de la Coulée de Serrant som omkranser et idyllisk forhenværende kloster, nå Jolys privatbolig, har nemlig vært i kontinuerlig drift siden 1115.

De siste to tiårene har vinmarkene vært under et biodynamisk regime og dermed dyrket etter de samme prinsipper som da munkene rådet grunnen her. Men det er det ekstremt tydelige terroir'et som er den viktigste forklaringen på den enorme kraften i Jolys viner. Nok til at Clos de la Coulée de Serrant som en av tre (de to andre er Ch. Grillet og Romanée-Conti) vinmarker i Frankrike har fått en egen appellasjon.

Verdens største?

De stupbratte vinmarkene som totalt dekker sju hektar med mer enn 30 år gamle vinstokker vender nemlig ned mot elven Loire i sørlig retning. Det skrinne og tynne jordlaget av spaltet skifer over vertikal skifer som sørger for at røttene trenger langt ned i jordsmonnet, bidrar til en distinkt jordsmonnskarakter i den ferdige vinen. Jordsmonnet kombinert med bratt helning og biodynamisk dyrking sørger for perfekt drenering og vekstforhold for vinplantene hvilket vil si at utbyttet blir meget lavt, 20-25 hl, og druer som strutter av sunnhet. Dermed er konsentrasjonen sikret. Når druene samtidig høstes i flere vendinger, gjerne 3-4 ganger, for øvrig en forutsetning for chenin blanc som modner veldig ujevnt, blir resultatet optimalt.

Så hevder Joly ganske så ubeskjedent, men med mange meningsfeller, at chenin blanc, og spesielt fra disse vinmarkene, trolig er den største druen i verden, forutsatt at alt gjøres riktig. - Denne druen er som et vanskelig barn. Bruker du riktige virkemidler, kan resultatet bli fantastisk, men feiler du, kan det bli tilsvarende katastrofalt, understreker han.

Joly lager derfor sine egne rotstokker som podes på de eksisterende. I motsetning til moderne kloner som gir frukt allerede etter to år, må Joly vente seks år før han kan høste fra nye planter. - Det er viktig å opprettholde stor diversitet i vinmarken. Mens kommersielle rotstokker oppfører seg identisk, noe som er rasjonelt for vinbonden, lever hver av mine vinplanter sitt helt individuelle liv hvilket ytterligere nødvendiggjør høsting i flere omganger, påpeker han.

Belønningen er muligheten til å lage svært komplekse viner. En plante kan gi druer med mye tanniner og en annen gir druer med masser av frukt, og når alle disse individuelle drueklasene blandes blir den endelige vinen svært sammensatt, i følge Joly som til sammen lager fire ulike viner. Den største er selvsagt Clos de la Coulée de Serrant som i den aktuelle 99-årgangen, for øvrig et stort år på de kanter, er en vin i stjerneklassen. Fargen er mørkt gull. Duften er meget kompleks og utvikler seg for hver dreining på glasset med aprikos i alle tenkelige formater fra fersk til syltet, her er mineraler i mengder, smør, honning og en touch av fat. Smaken er utrolig konsentrert med enorme syrer som likevel er veldig godt integrerte og en lang, lang ettersmak.

Hunder som prøvekaniner

Joly er naturlig nok forsiktig med fatbruken og liker ikke ny eik bortsett fra når han er helt nødt å erstatte et fat. De eldste han bruker er 18 år gamle og har knapt vært toastet (brent innside). Og dobbel barrique (550 l) er den foretrukne fatstørrelsen. Tiden i fat er dessuten relativt kort, kun seks måneder. Grunnen til at Joly bruker fat og ikke tank er nøye overveid.

- Et fat er som et egg, naturens egen måte å skape trygghet for hvile. Du sover mye bedre under en kuppelformet hvelving enn under et flatt tak, hevder han. Teorien er for øvrig nøye testet ut på Jolys to retrievere.

I nær tilknytning til klosteret ble det i middelalderen bygget en festning, Ch. de la Roche-aux-Moines, som i dag er erstattet av et renessanseslott. Fra de omkringliggende vinmarkene henter Joly druer til sine andre viner, hvor Clos de la Bergerie Roche-aux-Moines er den største. Ikke så kraftig som Clos de la Coulée de Serrant, men vekstforholdene er litt annerledes med mindre bratt helning, ikke fullt så skrint jordsmonn og mer østlig solretning. Også her er utbyttet svært lavt, kun 27 hl/ha. 1999-utgaven har mye av de samme aromaene som naboen, men mineralpreget er litt mindre uttalt og fruktigheten er mer umiddelbar. En meget forførende vin som har deg i sin hule hånd fra første dråpe.

Jolys enkleste vin heter bare Savennières og lages av druer fra de mest østvendte parsellene og de yngste vinstokkene. Utbyttet er noe høyere, men fortsatt veldig lavt, 30 hl/ha. 2001-årgangen som var en krevende årgang i den forstand at druene som ble veldig sent modne måtte høstes i fem vendinger, og det innimellom regnskyll, er en flott introduksjon til appellasjonen for mineralkarakteren er der både i duft og smak. Deilig friskhet og fruktighet og svært god lengde. Det er all grunn til å se frem til Jolys store viner fra dette året.

Vulkansk innslag

Savennières er en bitteliten appellasjon, totalt teller den 342 hektar, som sprer seg ut over tre dalsøkk hvor la Coulée de Serrant er den bratteste. Halvparten av appellasjonen befinner seg på flatmark og er således ikke så interessant. Domaine du Closel derimot har alle sine 17 hektar i bratthenget over landsbyen Savennières som kalles rett og slett la Colline de Savennières. Evelyne de Jessey-Pontbriand har overtatt styringen etter moren og følger dermed opp husets lange tradisjon av kvinnelige vinmakere.

Hvilket betyr at den tidligere engelsklæreren fra 2001-årgangen av setter sitt personlige preg på vinene. Foreløpig har hun ikke fulgt i Jolys fotspor hva angår biodynamisk dyrking men bekjenner seg til det såkalte fornuftige jordbruket gjennom organisasjonen Terra Vitis fra og med 2000-årgangen. Som innebærer at gresset får gro mellom radene, at rovinnsekter settes ut, at daglig informasjon fra en værstasjon forbereder tiltak mot sykdomsangrep for å unngå bruk av sprøytemidler samt lite bruk av gjødsel, kun naturgjødsel og kalk. Et system som minimaliserer den økonomiske risiko som følger i kjølvannet av et mer miljøvennligjordbruk.

Domaine du Closel har delt vinmarkene inn i tre soner og med tilhørende viner. La Jalousies vinmark ligger øverst i skråningen med sand- og steinholdig. Les Caillardières som har minst 35 år gamle vinstokker ligger på toppen av åskammen hvor sandjorden dominerer og gir viner som åpner seg noe tidligere enn La Jalousie. Toppvinen er fortsatt Clos du Papillon som er ensbetydende med et jordsmonn hvor skiferen har fått innslag av vulkanske (mørke) steiner som tiltrekker seg mer varme og sørger for veldig modne druer og dermed en rikere vin. I tillegg er vinmarken beplantet med vinstokker av anselig alder, 30-90 år, som gir svært lavt utbytte, ned mot 15-20 hl/ha.

Perfekt til indisk

I veldig rike årganger blir Clos du Papillon nesten for rik, som i 1997 og 1999, men bevares for noen viner, som dessuten trenger en skikkelig hummer med godt tilbehør for å komme til sin rett. Mengder av aprikos, smør og mineraler som påminner om nettopp hummer og gjerne litt safran, i så vel duft som smak som varer i det uendelige. 2000 som også er en vellykket årgang er mer elegant og her kommer mineralpreget mer til sin rett sammen med deilig frukt og flotte syrer. Og 2001 er både rik og samtidig elegant. En vin med et stort potensial som allerede i dag har svært mye å by på av den nydeligste frukt i retning aprikos og appelsin.

La Jalousie i 2001-versjon og dermed Evelynes første, er imponerende kraftig. Ikke så elegant som 2000 som har en mer klassisk chenin-karakter med trykk på mineraler og med deilig frukt, men den er svært konsentrert og som krever mer av maten enn hva denne vinen normalt passer til som er hvit fisk eller skalldyr med kremsaus. Les Caillardières er en mer robust vin som viser at den er modnet delvis i fat mer tydelig enn de andre. En kraftig vin som i 2001-utgave er svært lovende og som er det perfekte følge til lyst kjøtt samtidig som den uten problem kan serveres til viltfugl som fasan. Og ikke minst andelever.

Closels mest særpregete vin er Vieilles Vignes som er en cocktail av deres aller eldste vinstokker. Og som kun lages i enkelte årganger og av godt modne druer gjerne med et innslag av botrytis. Som i 1993. En utrolig fascinerende vin som på grunn av edelråten bringer andre aromaer inn i bildet som honning og appelsin i forskjellige former. En vin som aldri har sett annet enn innsiden av ståltank. Og som er en drøm sammen med eksempelvis indiskinspirerte retter. Når neste versjon av denne vinen kommer, kan ikke Evelyne love, men det er ikke umulig at det blir som 2001.

Foto:  Jan H. Amundsen