Det er nå 16 år siden jernteppet falt. I løpet av den tiden har eksporten fra den tidligere østblokken vært gjennom mange faser. Kilden for billig statssubsidiert bulgarsk cabernet og ungarsk chardonnay syntes imidlertid å være uttømmelig.
Samtidig ble situasjonen for de statseide vinfabrikkene stadig mer usikker. Mens det før var staten som bestemte hvor bøndene skulle levere avlingen, ga den nye samfunnsordenen en hver retten til å få tilbake jordstykkene som var blitt ekspropriert førti år tidligere. Selve tilbakeføringsprosessen samt mangel på kapital til å investere i rehabilitering av vinmarkene resulterte i at 30 prosent av beplantet areal forsvant. Druemarkedet utviklet seg til det rene anarki siden mange druedyrkere solgte til den første og beste med kontanter.
Vinmarkene ble dessuten ofte beplantet slik at avlingen skulle bli størst mulig uten tanke på hva det ville få av konsekvenser for vinkvaliteten. Likevel var det innimellom en og annen engasjert agronom som valgte de riktige druene for de riktige jordsmonnene. Slik kunne kunnskapen om hva som var bra leve videre.Den beste måten å bli kjent med Øst-Europa er å reise dit. Turisme er helt problemfritt, i hvert fall i de statene som er på vei til å entre EU. Ryktene om hvor de veldrevne vingårdene er å finne sprer seg sakte men sikkert. Profesjonelle smakinger, blant annet en flott stassubsidiert vinbutikk i Budapest, vinmesser og andre markedsføringsaktiviteter som skiltede vinruter blir mer og mer vanlig. Kvaliteten er imidlertid fortsatt svært ujevn, men vinprodusentene lærer av hverandre og vi er i ferd med å se konturene av den samme utviklingen som vi tidligere har sett i Østerrike.
Klimaet i Øst-Europa er kontinentalt hvilket innebærer varmere og tørrere somre og kaldere og mindre fuktige vintrer enn i Frankrike som ligger på samme breddegrader. Likevel er Øst-Europa mye mer klassisk enn den nye verdens vinregioner som Australia, Sør-Afrika, Chile, Argentina og California som alle ligger vesentlig nærmere Ekvator. Varmen til tross, ødeleggende haglbyger midt på sommeren er hyppig forekommende. Av og til, som i 1993, kan vårfrosten ta livet av store vinmarkarealer. Trøsteløst regnvær under innhøstingen er det heller ikke ingen garanti mot. Men stort sett er de klimatiske forholdene svært gunstige for druedyrking. Mye kan sies om planøkonomien og dens effekt på jordbruket men for det meste ble riktig produkt plantet på rett sted. De fleste vinmarker er derfor anlagt på veldrenert jord og ofte i skråningene.
De østeuropeiske landene har alle sine egne vinlover, ofte etter fransk modell, ikke så unaturlig siden EU lokker i horisonten. Så langt er det imidlertid ikke så klare bånd mellom druetyper, mål for avlinger og underområde som det er i det franske AOC-systemet. 
Det er heller ikke gitt at det stivbeinte AOC-regimet er veien å gå. Druetypenes navn og opprinnelse gir likevel forbruker en god pekepinn på hva som er i flasken.
Blant unntakene er cabernet franc fra Villany i den sørvestre delen. Cabernet sauvignon herfra er heller ikke å forakte selv om den overgås av franc'ens mykere og mer feminine stil. Dessverre kommer ikke vinene fra de dyktigste små produsentene lenger enn Budapests beste restauranter og vinbutikker. Bulgaria er også med når det gjelder cabernet-viner, særlig de fra Szischtov laget av druer fra fortsatt ganske unge vinstokker, er lovende.
Vi kommer ikke utenom chardonnay som finnes nesten overalt. Noen sjarmerende eksemplarer av barriquegjærede viner kommer fra Shumen i det sentrale Bulgaria. Ungarn byr på et bredt utvalg av chardonnay i en friskere og grønnere stil rent fruktmessig. Slovenia som er delt i øst og vest med et vinmessig ingenmannsland i midten, har et stort potensial for chardonnay, særlig i Goriska Brda som grenser til Friuli i Italia. Avlingene er ofte lavere enn i Italia, og vinene har en forfriskende sitrusskallkarakter. I østre Slovenia er stilen mer som i Ungarn selv om kvaliteten på råvaren ofte er bedre.
Små lommer av traminer (som nesten aldri kalles gewürztraminer her) gir positive overraskelser. De eneste negative opplevelsene har vært i form av innholdet i enliters returflasker som ofte er både tilsatt sukker og pasteurisert! Murfatlar/Medgidia sør for Donau-deltaet i Romania gir usedvanlig vellykkete rike og fyldige viner av de fleste hvite druer. 
Rett over grensen i Bulgaria finner vi det store vinhuset Russe som med utgangspunkt i de samme druetypene lager solide hverdagsviner.
I tillegg fines det et utall mindre kjente druesorter. Vranac er en tidlig rød sort som gir fruktige viner hovedsakelig i Makedonia og Montenegro (Pro Cordem anbefales). Mavrud er en bløt drue med lav syre som gir fløyelsmykeviner med læraktige aromaer og som dyrkes i Assenovgrad i Sør-Bulgaria. I det vestre Slovenia, nærmere bestemt Vipava-dalen, finner vi to hvite druer, pinela og zelen, som gir friske viner beregnet for tidlig konsum og dermed som skapt for sommerpicnicen. Den lavendelduftende irsay oliver-druen tilhørende muscat-familien og gir spennende viner i Ungarn og Slovakia.
Og sist, men definitivt ikke minst, tokaij. Alle vinelskere burde starte østeuropaturen her. Oremus, som for øvrig ble etablert av den fremsynte tidligere sjefen for den statlige vinfabrikken, er et av de flotteste anleggene i regionen. 
Han sørget dessuten for at de beste vinmarkene, kjellerne og vinene på lager ble fordelt blant en rekke seriøse internasjonale investorer. Derfor har så vel Oremus som Disznókö og Istvan Szepsy det beste utgangspunktet til å lage gode viner, og gjør de også.
Alle produsentene, også restene av den tidligere statlige vinfabrikken som fortsatt kontrollerer en femdel av regionens avling, har i løpet av disse 13 årene funnet sin egen vei ut av den komplekse utfordringen med å konvertere furmint, harslevelu og gul muscat til den berømte tokaij. Det vulkanske tuffjordsmonnet er noe av det mest særpregete i hele Øst-Europa. Og det milde høstklimaet muliggjør fenomenet edelråte som er så avgjørende for at tokaij skal bli tokaij. Produsentenes felles markedsfremstøt heter Tokaij Renaissance og målet er å gjenskape forbrukernes fascinasjon for tokaijs unike aromaer som inkluderer alle former for sitrus, marmelade, karamell, limeblomst og mange andre i et bredt spekter av viner fra tørre bordviner til de ultrakonsentrerte rosin- og honningeliksirene med navn Eszencia.
Selv om det fortsatt er ganske vanlig å oppleve at de lokale restaurantene faktisk har bare en tredel av vinene i kartet, er restaurantkulturen i utvikling, både under påvirkning fra kolleger i Vest-Europa og fra vinturismen som er helt i fødselen. En opplevelse som er vanskelig å gjenskape utenfor Ungarns grenser er å nyte et glass Tokaij Azsu sammen med gåselever og epler som er posjert i samme type vin. I seg selv en god grunn til å reise.
Tekst: Angela Muir MW
