Dristig dame fra sør

Marjorie Gallet er et friskt pust i Roussillons tradisjonsbundne vinverden. Mens de fleste vinbønder leverer druene sine til kooperativene for priser som ikke er til å leve av, har hun som mål å konvertere druene til vin det snakkes om.

Aase E. Jacobsen

25 Mai 2004 - 10:44

Og det klarte hun allerede med første årgang som var 2001, etter to år med forberedelser.

- Det var en ideell årgang å starte med, ingen sykdommer og akkurat passe med sol. Jeg hadde mer enn nok med å løse problemet med hvor jeg skulle lage selve vinen. Det finnes nemlig ikke vinkjellere utenom kooperativene i denne regionen. På grunn av den ekstreme varmen som er under innhøstningen er det viktig å ha kort transportvei fra vinmarkene til vinkjelleren. Jeg var heldig og fikk til slutt leie en kjeller av Mas Amiel, forteller Marjorie Gallet som satser på en fremtid som vinbonde uten egen vingård. Men det er ikke så farlig siden hun og mannen Stephane bor på Mas Amiel-gården hvor han arbeider fulltid.

At det er i vinmarken vinen lages, og at det bør være en direkte linje mellom druene slik de smaker i vinmarken og den endelige vinen, er hun og mannen hellig overbevist om. Ikke så rart siden begge er agronomer, og det var i studietiden i Montpellier at søt musikk oppstod. Men ikke over en rad vinstokker, heller over et møkkagreip. Begge er nemlig lidenskapelig opptatt av hester. Og det var denne lidenskapen som sørget for at de ungdommene fra henholdsvis Normandie og Rhône havnet i Frankrikes varmeste avkrok. Her er det mer enn god plass til hester - foreløpig "bare" to - og til grand danois'en.

Eik er ikke sminke

Men kjærligheten til planteriket er også svært tydelig. Så er Marjorie heldig. I hvert fall uttrykker hun det selv. Det er ikke mange andre steder at en relativt fersk vinbonde kan velge fra øverste hylle når det gjelder vinmarker. - Roussillon har et fantastisk variert jordsmonn. Skrinn skiferdominert jord som tillater røttene å trenge dypt ned. Dessuten er landskapet kupert. Over en strekning på en kilometer får du dermed hele spekteret av kombinasjonsmuligheter, forteller Marjorie.

Mange steder er dessuten vinstokkene revet opp og overlatt til buskas. Noe nyplanting har skjedd men det er liten vilje til å investere siden prisene på druene er så lave. Det er imidlertid ikke bare å overta en vinmark og tro at undere skal skje. 40 år med plantevernmidler har utarmet jordsmonnet og før nyplanting kan skje må jorden få nytt liv ved å dyrke korn, godt gammeldags vekselbruk, med andre ord. Hun planlegger å konvertere vinmarkene til biodynamisk jordbruk, men det krever foreløpig mer ressurser enn hun har.

Marjorie gleder seg over 2003-druene fra en stupbratt nordvendt parsell med 10.000 syrahplanter på den ene hektaren. Den endelige vinen må vi imidlertid vente enda en stund på. - Jeg foretrekker nordvendte parseller siden det gir en noe bløtere stil enn når druene får full soleksponering gjennom hele dagen. Derfor kan jeg bruke noe mer eik og det gir vinen en mye bedre struktur, forteller hun.

Særpreget hvitvin

Hun er mektig stolt over den to hektar store parsellen hun kjøpte av et pensjonert ektepar som alltid hadde overlatt druene til kooperativet. 100 år gamle carignanstokker blir til vinen 1903 Carignan. Jordsmonnet som består av veldig gammel og porøs skifer gir silkemyke men samtidig stramme tanniner. I kombinasjon med alderen på vinstokkene er utbyttet svært lavt, kun 5000 flasker, som tilsvarer 800 gram druer pr plante. Denne høykonsentrerte vinen som for tiden tilbys i 2002-versjon har tilbrakt 10 måneder i nye og ett år gamle barriques. Fargen er tett og mørk og duften likeså med masser av bær og noe fat. I munnen er den rik men ganske kjølig og tilbaketrukket. Tanninene er meget gode og tydelige og syrligheten rett og slett deilig og langvarig. En utrolig spennende vin som trenger mat med fedme og sødme, gjerne and. - Jeg prøver å lage så enkle, rene og usminkede viner som mulig og derfor bør maten være det samme, understreker Marjorie. Fat regner hun ikke som sminke, i hvert fall ikke når det er snakk om denne druen. - Carignan trenger eik, og spesielt når det er snakk om druer fra veldig gamle vinstokker. Med tiden vil fatet integreres mer og mer. Carignan trenger dessuten luft for å vise seg fullt ut, og den bør derfor dekanteres, forklarer hun.

Marjorie lager to andre rødviner. Segna de Cor, for øvrig Roc des Anges bakvendt, lanseres senere i år i 2003-versjon og skal nytes mens den er ung. Derfor er grenache hoveddruen. Siden dette året var ekstremt varmt, blir dette en rund og bløt vin. Roc des Anges Rouge 2002 er en blanding av carignan, grenache og syrah og tilhører appellasjonen Côte-du-Rhône-Villages. Den nyter godt av årets relativt høye syre og finkalibrerte tanniner. En elegant og konsentrert vin med stort bærpreg, tydelig jordsmonnskarakter og snev av fat. Også denne er flott til and men i litt mer forseggjorte tilberedninger, samt annet rødt kjøtt.

Den aller mest særpregete vinen er den hvite Roc des Anges. Den er laget av grenache gris (samt litt maccabeu) som er en mutant mellom den røde og den hvite grenache'n. Den har farget skall og oransje saft. Derfor blir resultatet en hvitvin med litt tanniner. En imponerende vin med stor fruktrikdom, særlig aprikos, uttalt mineralpreg, gode syrer og altså et lite tanninbitt. Lagringspotensialet er stort. En kuriositet som er et godt bevis på vinens kraft er at den ble smakt en uke etter at den ble åpnet, uten å ha mistet noe overhodet. Faktisk er det heller motsatt, for denne vinen trenger luft. I matveien tåler den mye smak. Hummer i krydret tilberedning, tunfisk, kylling eller tapas.

Foto: Le Roc des Domaine Anges, Jan H. Amundsen

Annonse

Aase hjelper deg: Få polets beste kjøp sendt rett til din mobil

Du står på polet og vet ikke hva du skal velge. Fortvil ikke, for hjelpen er nær: Bestill vår sms-tjeneste og du får tilsendt to ukentlige tips om viner som allerede står i polhyllene.

Les hele saken