Historien om ginens tilblivelse er blitt fortalt uttallige ganger før. Om munkene som fant ut at einerbæruttrekk var godt for urinveiene og nyrene. Om denne Franciscus de la Boë (også kjent som Sylvius fra Leiden) som etter sigende var den første som smakssatte brennevin med einerbær, en historie mange mener er det rene sludder. Om Jarlen av Leichester som oppdaget drikken genever da han dro til Holland med sine menn for å hjelpe nederlenderne i kampen mot Philip II av Spania. 

Høy vannkvalitet 

Resten hopper vi rett og slett bukk over i det vi konstaterer at ginen hadde kommet til de britiske øyer for å bli. Vi kan derfor gå rett til året 1830. Aeneas Coffey hadde nettopp introdusert sin egen versjon av den kontinuerlige destillasjonskolonnen, noe som ga et atskillig bedre sluttresultat enn en hadde vært vant til. Basert på den nye teknologien kastet den 20 år gamle Charles Tanqueray seg ut i gindestillasjonens kunster.

Etter mye prøving og feiling hadde han funnet den optimale kryddersammensetningen for å produsere kvalitetsgin. Dessuten betydde vannkvaliteten mye. Vannets beskaffenhet var med på å bestemme hvorvidt sluttresultatet skulle bli bra eller middels. Ja, det var i alle fall slik Charles Tanqueray tenkte da han valgte å lede vann fra Finsbury Spa, en noe dyrere løsning enn om han hadde benyttet mer lokale vannforekomster.

Det sies forresten at så vel forfatteren Daniel Defoe, Guy Fawkes, han som prøvde å sprenge det engelske parlamentet med svartkrutt i 1605, som skuespillerinnen Nell Gwynn, mest kjent som Charles IIs elskerinne, drakk vann fra Finsbury Spa for å få bedre helse.  

Fire gangers destillasjon 

Tanqueray skal etter sigende være den eneste ginen som gjennomgår fire gangers destillasjon. Først destilleres satsen som er basert på korn, i en kontinuerlig kolonne. Spriten får seg så to runder til i kolonnen før krydderene og urtene tilsettes. Hos Tanqueray kalles de tre trinnene «primary», «purifying» og «rectification». 

Hva slag krydder som brukes utover einerbær fra Toscana, koriander fra de forblåste slettene på Krim og kvannrot fra Sachsen, er en vel bevart hemmelighet som befinner seg i et skrin med tre låser der nøklene innehas av tre forskjellige personer. 

Selv om mange mener å kjenne hint av appelsinskall og cassiabark i det ferdige produktet, er det eneste som røpes at kvalitetskontrollen er rigid og at det kun er 20 av 500 vareprøver av einerbær som går gjennom nåløyet. Tanqueray er, ifølge produsenten, den ginen som har høyest innhold av einerbæruttrekk. 

Selve destillasjonen skjer i en pot still, og det er her sluttresultatet avgjøres. Destillasjonsapparatet som bærer navnet «Old Tom» sies å være en tro kopi av Charles Tanquerays første destillasjonsapparat, og det var eneste overlevning etter andre verdenskrig da mesteparten av destilleriet i London ble ødelagt.

Tanqueray London Dry Gin er en frisk og tørr gin med en litt skarp og aggressiv duft av sitrus og einerbær. Smaken er litt syrlig der dufttonene blandes med krydder. Ginen egner seg både i martini og cocktail, og ikke å forglemme sammen med tonic. Tanqueray London Dry Gin har en alkoholstyrke på 47,3 volumprosent. 

Stigende popularitet 

Det blir også produsert en variant ved navn Tanqueray No. TEN. Denne så dagens lys i 2000 med lansering i USA året etter. I løpet av de første åtte månedene den var i salg høstet den ikke mindre en sju prestisjetunge priser i klassen Super Premium Gin. 

No. TEN er en gin som produseres i små batcher. Ginen har en frisk aroma med sitrus, appelsin, lime og grapefrukt som sammen med einerbærene skaper god balanse. Ginen har også et hint av kamille. Også her er drikkestyrken 47,3 volumprosent. 

Men det er standardutgaven som gjennom mer enn 150 år har gjort Tanqueray til et begrep. Ginelskerne oppdaget snart Tanqueray, og salget fra destilleriet i Bloomsbury gikk strykende. I 1847 begynte Tanqueray så smått å eksportere til de britiske koloniene og USA, eller sagt på en annen måte: Landsmenn som skulle tilbake til koloniene hadde gjerne en flaske eller to med Tanqueray i bagasjen, noe som igjen førte til mer organisert eksport.

I 1898 ble Tanqueray slått sammen med en annen stor aktør innen ginproduksjon, Gordons, noe som også bidro til et godt grep om markedet. 

I 1920 var det imidlertid brått slutt på eksporten til amerikanerne. Da begynte den såkalte «forbudstiden», noe som skaffet arbeid til både smuglere og andre med kreative ideer. Kreativiteten var minst like stor som i dag, og løsningen ble å eksportere ginen til de vestindiske øyene. Flaskene ble emballert i trekasser som var designet for å være svært «flytedyktige». Ideen var selvsagt at en kasse eller to skulle drive i land i USA - sånn «helt av seg selv»... 

Det viste seg at amerikanerne slett ikke hadde glemt Tanqueray og eksporten tok seg opp - godt hjulpet av filmstjerner og annet kjentfolk som syntes vel om dråpene fra Bloomsbury. Som Frank Sinatra. President Kennedy og komikeren Bob Hope var også svorne tilhengere av innholdet i flaskene fra den andre siden av Atlanteren. 

Den første martini? 

Etter sigende så den første martinien dagens lys i 1862. Den besto av fire deler søt rød vermut og en del gin pyntet med et kirsebær. Seks år senere døde Charles Tanqueray og selskapet ble overtatt av sønnen Charles Waugh Tanqueray. Sammen med Charles forsvinner også den første martinien over i historien, men i 1870 ble den født på nytt. Borte var den røde vermut og en oliven har tatt plassen til kirsebæret. 

Noen mener at mannen som kreerte den nye drikken het Julio Richelelieu og at han døpte «oppfinnelsen» Martini etter hjembyen Martinez i California. Andre hevder at det var en reisende på vei til Martinez som ba bartenderen på Occidental Hotel i San Francisco om å lage noe spesielt. Den ukjente reisende var ikke klar over at bartenderen var den legendariske professor Jerry Thomas, kjent for kreative cocktails. Uansett opphav; martinien var født.