Max Havelaar er navnet på hovedpersonen i en roman fra 1859 skrevet av en hollandsk embetsmann som dokumenterte de forferdelige forholdene for arbeiderne på Indonesias kaffe plantasjer. Max Havelaar er derfor et synonym for kampen mot urettferdighet og utbytting blant nederlendere. Og det var også her organisasjonen med samme navn ble startet i 1988.

Det startet med kaffe som er det største internasjonale handelsproduktet. De lave kaffeprisene på begynnelsen av 90-tallet fikk et katastrofalt resultat for millioner av små kaffebønder. Mange satte seg i bunnløs gjeld og atter andre måtte gå fra gård og grunn.

Det internasjonale kaffemarkedet styres av etterspørsel og tilbud. Produsentene av råvaren har ingen innflytelse på dette forholdet. - Det eneste de merker er at når prisen på verdensmarkedet går ned, får de nesten ingenting igjen. Når prisen er på topp, får de ikke nødvendigvis særlig mye mer, fordi mellommennene tar det meste, poengterer Halvorsen.

I mange land har adgangen til å organisere seg vært svært begrenset og ofte ulovlig. Kaffebøndene blir derfor alltid sittende igjen med det dårligste kortet. Spesielt fordi lave priser presser dem til å ta opp lån som de aldri klarer å innfri. En endeløs ond spiral med andre ord.

Max Havelaar og andre solidariske konsepter tilhørende den internasjonale organisasjonen Fairtrade er redningen for de små råvareprodusentene ved at de skaffer direkte adgang til markedet for kaffebøndene uten fordyrende mellomledd slik at produsentene får en mer rettferdig betaling for arbeidet de gjør. Minsteprisen er beregnet av FN og tar utgangspunkt i rimelig lønn for slikt arbeid. Prisen i fjor var 126 dollar pr 100 pund (48 kilo). Gjennomsnittlig verdensmarkedspris for november 1999 var på ca 120 dollar. Men den kan fort svinge med opptil 50 dollar i løpet avkort tid.

Kaffeprodusentene må tilfredsstille et sett av krav før Max Havelaar kan godkjenne kaffen gjennom sitt internasjonale kafferegister. Krav til så vel kvalitet som til måten kaffen dyrkes på og måten inntektene brukes på, det vil si at de skal tilbakeføres til bøndene slik at sluttresultatet blir høyere levestandard for bøndene og deres familier. Kaffebøndene får i tillegg tilgang til rimelig finansiering og langtidskontrakter samtidig som de må redusere avhengigheten av én råvare og satse på flere jordbruksprodukter.

Den norske avdelingen som er organisert som en non-profit-organsisasjon ble etablert for tre år siden av  en rekke norske organisasjoner hvor solidaritet med den tredje verden står høyt oppe på dagsordenen. Max Havelaar Norge markedsfører selve merket i Norge overfor forbruker, og virksomheten finansieres av lisensinntektene fra i første omgang kaffe- og teimportører.

- Det er kaffeimportørene med Max Havelaar-lisens som selv definerer hvilken kaffe som skal selges, forteller Halvorsen. De får altså tilgang til hele sortimentet bestående av kaffe fra 14 land i Sør- og Mellom-Amerika samt Afrika. Og kan brenne kaffebønnene og blande i henhold til egen filosofi. Foreløpig selges ingen single estate kaffe fra Honduras med Max Havelaar-stempelet i Norge. Men i Nederland finnes allerede en rekke slike spesialiserte kaffeprodukter.

Foreløpig utgjør Max Havelaar-merket kaffe kun 0,25 prosent av volum. -Vår målsetning er å nå 3,6 prosent innen 2004 og 3 prosent av temarkedet, sier Halvorsen. Men det er tungt å få nordmenn til å betale mer enn "nødvendig" for den daglige kaffen. Solidaritetsfølelsen sitter løst her til lands. Men i en undersøkelse Gallup gjorde for Max Havelaar i 1998 var 43 prosent av de spurte villige til å kjøpe Max Havelaar-kaffe selv om den er dyrere. Med et årlig gjennomsnittsforbruk på 160 liter kaffe er Norge helt i verdenstoppen, bare slått av finnene. Kaffe er et viktig produkt i handlekurven, og en viktig lokkevare for dagligvarehandelen. Det er derfor ingen lett match å få solidarisk kaffe inn som et fast element i kjøkkenskapet. -Her spiller serveringsstedene en viktig rolle i å være banebrytere og å skape nye vaner, avslutter Vigdis Halvorsen.