Galicias taggete og værutsatte kyststripe har mye til felles med norskekysten bare at den er enda grønnere og helt frostfri. Kanskje var det derfor vikingene gjorde utallige raid her for 1000 år siden. Eller kanskje var det for vinens del, for etter sigende skal druedyrking ha foregått helt siden romertiden, og vikingene var som kjent glade i godt drikke. Vindruedyrkingen er imidlertid den største forskjellen mellom det nordeuropeiske atlanterhavsklima og Galicias. Eller Rias Baixas som den vinproduserende delen av området benevnes.
I dette usedvanlig fuktige klimaet - luftfuktigheten vaker oppunder 100 gjennom hele vekstsesongen - er vindruedyrking en stor utfordring. Selv om vi snakker om Spania, er den klimatiske distansen til eksempelvis Rioja og Navarra enorm. Nedbørsmengden er tre ganger så stor. Og gjennomsnittstemperaturen i vekstsesongen er på linje med de nordligste vindyrkingsområdene i Europa.
Det er derfor ikke mange druetyper som klarer å tilpasse seg disse forholdene. Røde druer er nesten ikke-eksisterende og de vinene som lages er av relativt beskjeden interesse. Den ypperste og dominerende sorten er den hvite albariño som dessuten er unik for dette klimaet. Og er for øvrig den samme druen som dyrkes helt nord i Portugal på den andre siden av elven Miño (Minho) men der under navnet alvarinho.
En av årsakene til at denne druen klarer seg bedre enn alle andre i dette regnfylte hjørnet av Spania er at den modnes i løpet av en måned. Normalt er det solrikt og svært varmt fra 15. juli frem til nærmere 15. september og det er akkurat den tiden denne druesorten som er relativt liten med tynt skall, trenger for å utvikle det riktige forholdet mellom sukker og syre.
Albariño gir normalt fruktige viner med god friskhet og lett avtrykk fra det granittholdige jordsmonnet som hovedsakelig består av sand. Den flotte syren disse vinene byr på gjør dem til det mest perfekte følget til den galiciske sjømaten som alltid kommer rett fra havet og opp i grytene eller på grillen. Og alene er verdt en tur til området.
Alle er i hvert fall enige om at druen ble brakt til området fra Frankrike, trolig av franske munkeordner som slo seg ned i området på 1200-tallet. Katedralen i Santiago de Compostela som skal huse de jordiske levningene til apostelen Jacob innehar en meget sterk posisjon i det katolske kirkesamfunn og har vært et mål for pilegrimer i tusen år. I Middelalderen valfartet en halv million pilegrimer til området, og hvor det er pilegrimer er det også vinproduksjon. Slik oppnådde vinen herfra en høy status gjennom store deler av det forrige årtusen.
Det er også en tett link mellom områdets sjømat og kirken, for fortsatt bruker pilegrimene kamskjellet som symbol. Kamskjell heter som kjent coquille St. Jacques på fransk - og det betyr rett og slett sankt Jacobs skjell. Kamskjellet er naturlig nok symbolet for denne regionen.
Området fikk en kraftig knekk etter phylloxera og det var først på åttitallet at vin fra Rias Baixas ble gjenoppdaget. Det var jappetid i Spania, og chice restauranter i Madid og Barcelona var på jakt etter hvite viner tilpasset det moderne kjøkken. Spanske hvitviner hadde på den tiden ennå ikke gjennomgått ansiktsløftningen som vi kjenner i dag. Men Rias Baixas-vin er tradisjonelt blitt konsumert mens den er ung og frisk. Vinen falt derfor raskt i smak.
På grunn av de mange små enhetene som er relativt tynt beplantet er produksjonen begrenset, ca 8,5 millioner flasker i 1999 for hele DO''et. Selv om usedvanlig regnrike år som 1998 kan redusere volum til under en tredel. Mesteparten av dagens produksjon, faktisk hele 90 prosent, konsumeres innenlands.
Hvitvinsforbruket er i motsetning til resten av verden fortsatt i vekst i Spania. Vin fra Rais Baixas er noe av det mest ettertraktede og oppnår derfor svært høye priser sammenlignet med eksempelvis hvitvin fra naboområdene lenger inn i landet. De høye prisene skaper imidlertid problemer i eksportmarkedene. Men motivasjonen for å eksportere er likevel økende blant produsentene.
Foto: Jan H. Amundsen
