Castarèdes hovedsete er Château de Maniban i Bas-Armagnac. Jordsmonnet i dette området som regnes for det beste, er gammel havbunn og kan minne litt om det kalkholdige jordsmonnet i Grande Champagne i Cognac.
På Château de Maniban dyrkes det fortsatt Folle Blanche-druer, som var den vanligste i området før vinlusa angrep i 1878. Denne druesorten er lite glad i variasjoner i klima og er heller ikke særlig motstandsdyktig overfor sykdommer. Derfor dekker ikke vinstokkene mer enn 30 mål.
Mørk eikPå begynnelsen av 1970-tallet ønsket noen produsenter å «revitalisere» armagnacen. De mente at dobbel destillasjon etter mønster fra Cognac var veien å gå for å øke armagnacens popularitet. Castarède (og ni av ti med dem) var slett ikke interessert i den nye moten, og historien viser vel også at suksessen har uteblitt.
På Château de Maniban sverges det fortsatt til alambic armagnacais hvorpå destillatet som holder mellom 52 og 65 volumprosent alkohol, eau-de-vie, tappes på 400-liters fat. Regelverket tilsier at destillatet skal ha en alkoholstyrke mellom 52 og 72 volumprosent og fatene skal - for å være tro mot tradisjonen - være produsert av den mørke og sevjerike eika fra Monlezun-skogen som ligger i Bas-Armagnac.
Disse fatene gir mye farge, smak og fatpreg til armagnacen, med dessverre er skogen liten og uttaket stort. Derfor har bøkkerne i våre dager også lov til å benytte eik fra Le Frèche, Gascogne eller også Limousin.
Eksepsjonell kjellerFagfolk hevder at kjelleren er helt eksepsjonell når det gjelder fatmodning på grunn av de klimatiske forholdene som elven skaper, og det er her Castarède lagrer de riktig gamle årgangene. Den eldste daterer seg tilbake til 1881, men her har en glassballong overtatt for fatet for lenge siden.
Den andre kjelleren som ligger i Mauléon d'Armagnac, i samme område som Château de Maniban. Denne kjelleren ligger midt blant vinstokkene og gir druedestillatet helt andre karaktertrekk enn kjelleren ved elven.
Om årgangen skulle mangle, er det likevel en imponerende rekke som finnes i Castarèdes kjeller. Årgang 1888 er fortsatt i salg sammen med 1890 og 1893. 1900 er selvsagt med og flere fra årene 1911 til 1926. 30-tallet er også representert, og fra 1947 er hvert eneste år bevart på flaske.
De fleste av armagnacene på markedet er blandet, men Castarède har altså holdt seg til de enkelte årgangene i mannsaldre - noe som betaler seg i våre dager.
Med så mye gammelt i kjelleren, er Castarède ikke overraskende det eldste registrerte handelshuset i Armagnac. Starten var - som så ofte - en ren tilfeldighet. Castarède-familiens venn, Baron Haussmann, en driftig kar som på midten av 1800-tallet var involvert i gjenoppbyggingen av Paris etter revolusjonen, var fremsynt og ansporet armagnacprodusenten til å registrere et eget handelshus.
I 1832, samme år som Napolon II døde, ble papirene levert inn til myndighetene. Siden har familien Castarède, nå med sjette generasjon ved roret, spesialisert seg på noen av Armagnacs mest «støvete» årganger - om vi kan uttrykke det slik.
Maurisk visitt og kontinuerlig kolonneKunsten å produsere sterke dråper var heller ikke her av helt ny dato, selv om det altså først ble dokumentert skriftlig i 1411. Det er grunn til å tro at maurerne innførte kunnskapen en gang på 1100-tallet samtidig med at de prøvde å tilrane seg herredømmet over de sørfranske områdene.
Fram til midten av 1700-tallet ble vinen destillert i enkeltpanner. Kildene sier at en ny æra for armagnacproduksjonen ble innledet i 1761 eller muligens i 1767. Her er kildene litt uenige, men de slår i alle fall fast at en kjemiker ved navn Chaptal (som kanskje er den kjente kjemikeren Jean Antoine Chaptal som ble født i 1756...) på den tiden ansporet sin venn ingeniøren Meunier til å realisere ideene sine og skru sammen den første kontinuerlige kolonnen.
I 1873 var produksjonen oppe i ti millioner liter per år, men i 1878 slo phylloxera til - vinlusa som hadde lagt Cognac-distriktet øde seks år tidligere. To av tre vingårder ble lagt helt øde og produksjonen kom liksom aldri i gang igjen.
Det skulle gå nærmere 70 år før etterspørselen og dermed produksjonen, tok seg opp. Dessverre tenkte mange armagnacprodusenter mer på fortjenesten enn kvaliteten, noe som ga armagnacens renommé en varig knekk. Brennevinet fikk ord på seg for å være cognac helt underlegen, et rykte som lever i beste velgående den dag idag.
I 1936 fikk regionen som også er kjent for foie gras og confit de canard - sin egen godkjenning og angivelse av opprinnelse, appellation d'origine contrôlée (AOC), noe som lovfestet inndelingen fra1909. Haut-Armagnac er for øvrig litt på vei ut av klassifiseringssystemet i og med at antallet produsenter i denne regionen er stadig synkende.
