Mens søreuropeiske lands klostre kunne dyrke druer og dermed lage vin, måtte klostrene med en beliggenhet nord for den 50 breddegrad som er grensen for vindruer, finne andre jordbruksprodukter. Der hvor tilgangen på ulike typer korn og humle har vært god, har ølbryggingen fått fotfeste.
Aase Jacobsen
Foto: Eva Brænd
Men det er spesielt klostrene i den østlige delen av Belgia, i områdene rundt hovedstaden Brussel, som er blitt berømte. Et av dem er Grimbergen og ølet som bærer dets navn.
Til tross for at mesteparten av ølet brygges utenfor klostermurene, på lisens av ølgiganten Alken-Maes, benevnes Grimbergen fortsatt som klosterøl. Og på flaskene står det at ølet brygges på samme måte som i 1128 da klosteret ble etablert og da av St. Norbert som ga navn til en egen munkeorden. At alt er identisk som det var den gangen er neppe helt riktig, selv om andre og mer pålitelige kilder enn flaskereklamen antyder at tradisjonene med ølbrygging er lange.
De lange anene tatt i betraktning er nær sagt selvsagt klosterølet overgjæret. Undergjæret øl som er den dominerende typen i dag (les pilsner) er knapt halvannet århundre gammelt. Grimbergen har adoptert et system for klassifisering av sitt øl som stammer fra en beskyttet del av klosterølbransjen, nemlig trappistølets inndeling i enkel, dubbel og trippel. Som viser til hvor mange gjæringer ølet har vært gjennom og er dermed en guide til alkoholnivå i ølet. Trippel er dermed det sterkeste. På samme måte som vi kjenner det fra vinens verden var det enkleste produktet beregnet på de menige munkene, mens de to øvrige skulle bringe inntekter til klosterets åndelige virke.
Grimbergen har imidlertid ingen enkel men bruker heller betegnelsen
Grimbergen Blond (41808)
for sitt lysere øl med en alkoholgehalt på 6,7 prosent. Godt balansert hva angår så vel friskhet som bitterhet og sødme. Et relativt rikt øl som bør få følge av fyldige retter med stekt eller grillet lyst kjøtt, også fugl, samt rike skalldyrretter. Et øl som kan sammenlignes med en god og rik hvit burgunder.
Grimbergen Trippel (41806)
er litt mørkere men fortsatt på den gyldengule skalaen. Dette er et usannsynlig komplekst og rikt øl som utvikler seg i glasset etter hvert som temperaturen øker. Det må imidlertid ikke bli for varmt for det holder hele 9 prosent, og trenger derfor en viss avkjøling for å ikke oppleves for tungt. Smaken er kremaktig med flott bitterhet, stor fylde, masser av rike aromaer som friskes opp av moden sitrus i finishen. Dette er ølets svar på en stor hvit burgunder, altså fra de beste grand crue'ene, som Corton-Charlemagne. Derfor fortjener det mat av samme kaliber som sammensatte retter med lyst kjøtt, gjerne fasan, men også en kjøttfull hummer, for eksempel lett stekt i smør med noen vaniljefrø.
Grimbergens nest mørkeste øl er en dubbel;
Grimbergen Dubbel (41807)
Duften gir assosiasjoner i retning en kraftig maltwhisky som Lagavullin, men her er ikke bare tjære men også tørket frukt, mørke maltaromaer og mørk sjokolade. Smaken følger opp svært godt, stor fylde, mye kaffe, brødbakst og sjokolade i finishen. Et rikt øl som likevel har nok friskhet til å følge mat, men ikke velg for fete retter. Dette er et ypperlig valg til mørke magre viltslag som reinsdyr eller rype.
Det eneste ølet som fortsatt brygges på selve klosteret, i det nåværende bryggerimuseet, er Optimo Bruno, riktignok i små kvanta. Dette er et mektig og ganske søtt øl som kan minne om de rikeste bokkølene, og dermed primært er egnet som alternativ til dessert. Eller som et måltid i seg selv. Dette ølet er ikke tilgjengelig i Norge. Men et godt påskudd for å ta seg en tur til det fascinerende øl- og matlandet Belgia.
