Honduras er blant de mindre kaffeproduserende land i verden med mindre enn én prosent markedsandel. Kaffen dyrkes av 100.000 små bønder som ikke har hatt noen innflytelse på omsetningskjeden, før inntil nylig. Avhengigheten av kaffeoppkjøperne som representerer storkapitalen har vært total siden det har vært den eneste salgskanalen for råvaren. Og kilde for finansiering, som regel på svært tøffe og nærmest urealistiske vilkår, for at bøndene skulle kunne investere i blant annet gjødsel og nye planter. En klassisk modell som vi kjenner igjen fra andre utviklingsland. Fremveksten av kooperativer har gitt de tilsluttete kaffebøndene en helt ny virkelighet. Og mange av disse kooperativene leverer kaffe til Max Havelaars internasjonale kafferegister for godkjenning.

- Kvalitetsaspektet er viktig siden dagens konsumenter ikke velger Max Havelaar alene utfra et solidaritetsmotiv, men fordi det er en kvalitetsgaranti. Max Havelaar aksepterer kun det beste, understreker han.

Kaffebøndene får dessuten bedre pris for organisk dyrket kaffe. De små kaffebøndene driver for øvrig tilnærmet organisk dyrking siden de aldri har hatt råd til å kjøpe verken gjødsel eller kjemiske preparater mot sykdommer, ugress og skadedyr. Deres kaffebusker er derfor svært motstandsdyktige mot sykdommer og annet fra naturen av. Men for å kunne kalle kaffen organisk må kaffebonden selvsagt tilfredsstille helt spesifikke krav. Dessuten koster sertifiseringen mye mer enn et lite kooperativ har råd til.

I 1994 ble sentralen etablert, men det var først i 1997 at organisasjonen fikk godkjenning. Og enda et halvår før eksportlisensen var på plass. Det lokale byråkratiet brukte tre og et halvt år på saksbehandlingen, et ikke ukjent fenomen i denne delen av verden. Saksbehandlerne ble utsatt for heftig lobbying fra det som på folkemunne kalles kaffemafiaen som er sterkt kritisk til utviklingen kooperativene representerer. Zelaya kan også fortelle om at mange kaffebønder ble presset av mafiaen til å la være å slutte seg til det nye systemet.