Honduras er blant de mindre kaffeproduserende land i verden med mindre enn én prosent markedsandel. Kaffen dyrkes av 100.000 små bønder som ikke har hatt noen innflytelse på omsetningskjeden, før inntil nylig. Avhengigheten av kaffeoppkjøperne som representerer storkapitalen har vært total siden det har vært den eneste salgskanalen for råvaren. Og kilde for finansiering, som regel på svært tøffe og nærmest urealistiske vilkår, for at bøndene skulle kunne investere i blant annet gjødsel og nye planter. En klassisk modell som vi kjenner igjen fra andre utviklingsland. Fremveksten av kooperativer har gitt de tilsluttete kaffebøndene en helt ny virkelighet. Og mange av disse kooperativene leverer kaffe til Max Havelaars internasjonale kafferegister for godkjenning.
10.000 bønder
-Siden kaffebøndene får en høyere pris for kaffen som går til Max Havelaar, anstrenger de seg til det ytterste for å levere kvalitet. Det betyr altså at Max Havelaar er ensbetydende med den beste kaffen kooperativene kan levere, forteller Dagoberto Suazo Zelaya, president i sentralen som organiserer 52 kooperativer i Honduras bestående av i alt 10.000 små kaffebønder.
- Kvalitetsaspektet er viktig siden dagens konsumenter ikke velger Max Havelaar alene utfra et solidaritetsmotiv, men fordi det er en kvalitetsgaranti. Max Havelaar aksepterer kun det beste, understreker han.
Kaffebøndene får dessuten bedre pris for organisk dyrket kaffe. De små kaffebøndene driver for øvrig tilnærmet organisk dyrking siden de aldri har hatt råd til å kjøpe verken gjødsel eller kjemiske preparater mot sykdommer, ugress og skadedyr. Deres kaffebusker er derfor svært motstandsdyktige mot sykdommer og annet fra naturen av. Men for å kunne kalle kaffen organisk må kaffebonden selvsagt tilfredsstille helt spesifikke krav. Dessuten koster sertifiseringen mye mer enn et lite kooperativ har råd til.
Dårlig blanding
Kaffehandelen fungerer normalt på følgende måte i Honduras, som i svært mange andre kaffeproduserende land: Kaffemeglere reiser rundt og kjøper opp kaffebønner fra de mange små bøndene i et begrenset område. Alt blandes, dårlig kvalitet med topp kvalitet, og det betales ikke noe ekstra for den beste kvaliteten.
- På denne måten har kaffe fra småbønder fått ry på seg for å være av dårlig kvalitet, men det er altså ikke her problemet ligger, påpeker Zelaya.
I 1994 ble sentralen etablert, men det var først i 1997 at organisasjonen fikk godkjenning. Og enda et halvår før eksportlisensen var på plass. Det lokale byråkratiet brukte tre og et halvt år på saksbehandlingen, et ikke ukjent fenomen i denne delen av verden. Saksbehandlerne ble utsatt for heftig lobbying fra det som på folkemunne kalles kaffemafiaen som er sterkt kritisk til utviklingen kooperativene representerer. Zelaya kan også fortelle om at mange kaffebønder ble presset av mafiaen til å la være å slutte seg til det nye systemet.
- De kalte oss kommunister og venstrevridde og truet med å trekke tilbake lån de hadde gitt til kaffebøndene og sørge for at de ikke fikk solgt kaffen sin, sier han.
Stor pågang
Kaffemafiaen har selvsagt direkte aksess til den økonomiske og politiske makten i Honduras. Det nasjonale kaffeinstituttet som finansieres av kaffeeksportørene kontrollerer alt. En stor del av landets velstående familier har bygd sine formuer på kaffe, og deres posisjon er nå truet siden en økende andel av kaffebøndene velger kooperativene.
- Pågangen er større enn vi klarer å håndtere, derfor trenger vi å konsolidere stillingen, å utvide administrasjonen og ikke minst markedene før vi kan knytte flere kooperativer til sentralen, hevder Zelaya. På sikt er målet å representere 70.000 av de små kaffebøndene.
Tidligere upublisert artikkel fra 2000.
