Romano Dal Fornos vingård ligger utenfor Classico-området og helt i den østre ytterkant av Valpolicella DOC og som sådan utenfor det gode selskap. Illasi-dalen er imidlertid hvor familien hans har holdt hus i tre generasjoner. Og ved hjelp av en kombinasjon av kløkt og dristighet har Dal Forno skapt sin egen superklasse for så vel valpolicella som amarone. I hvert fall reflekteres det i prisene som er de dobbelte av konkurrentenes.

Quintarelli var læremesteren men i motsetning til denne supertradisjonalisten valgte Dal Forno å satse på ny eik og automatisk "tråkking" under gjæringen for å redusere gjæringstiden. Hans mål er maksimal friskhet i vinen på bekostning av de typiske syltete bæraromaene og det krever minst mulig oksidasjon under gjæringen. I vinmarkene har han gjort dramatiske grep. Blant annet introduserte han en tetthet på 11.000 planter pr hektar i 1997, og i den nye vinmarken som ble pløyd opp i 2001 var tallet 13.000.

Vingården gjennomgår en sterk utvidelse i øyeblikket. Mens det i 2003 ble høstet druer fra ni hektar, er hele 27 hektar i drift i 2008. Det vinen mister på at plantematerialet er svært ungt, tar det i følge Dal Forno igjen ved at modningen er langt jevnere. Og de nye vinmarkene skal kun gi druer til valpolicellaen. Amarone skal fortsatt bare lages i et antall av 9.500 flasker. Om Dal Forno klarer å oppnå samme kvalitet og dermed samme pris i fremtiden, gjenstår å se. Han har i alle fall store planer, og den nybygde produksjonsfasiliteten ruver i det ellers sparsommelige Illasi-landskapet.

Dal Forno kjører et strengt regime hva utbyttereduksjon angår. For det første ligger avlingen på knapt 40 hl/ha. Men siden drueseleksjonen også er streng og druene tørkes selv for valpolicella, ligger utbyttet i realiteten på 15-35 prosent av dette gjennomsnittstallet.

Dal Forno lager kun to viner av hver årgang. Det er i følge ham selv for at han hele tiden vil ha full kontroll. Det betyr også at han ikke lar seg friste til å sende vinene ut på markedet før de er klare for det. Den ekstreme konsentrasjonen som kjennetegner Dal Fornos valpolicella og amarone gjør at de trenger tid. Og at de uten problem svelger unna store mengder nytt fat. Et par år i gjennomsnitt med en påfølgende flaskemodning på to-tre år gjør at fatpreget ikke er sjenerende.

Selv om 1996 generelt regnes som et middels år, begynner Dal Fornos valpolicella først nå å løfte på sløret. Det innebærer et komplekst aromabilde hvor bær- og fatpreget blir mer diskret på bekostning av jordsmonn, barskog, urter som rosmarin og eksotisk krydder. I munnen har den en sjelden kraft og stofflighet samtidig som den er både elegant - og til og med bløt, tanninene er meget fine og avslutningen er utrolig bra med deilig bærfrukt i tillegg til lakris og krydder.

2001-utgaven av valpolicella superiore som først kommer i salg i 2007, er dermed uferdig når den smakes som fatprøve men imponerer med sin nydelige kirsebærfrukt, flotte friskhet og gode tanninstruktur. Selv 2002 som ellers i regionen ikke ble den store årgangen - heller tvert imot - er en utrolig tett og god vin. Mykere og med søtere frukt enn 2001, men den holder likevel det navnet lover.

For mange er Dal Fornos amarone uten sidestykke. Og den trenger enda lenger tid på å komme ut. 2001-utgaven (fatprøve) er derfor det reneste barnerov selv om den byr på masse sødme i form av modne mørke bær, fatkrydder og sjokolade. Lovende - selv om vi må vente så lenge som til 2009 før vi får smakt den.

Foto: Jan H. Amundsen