På samme måte som det snakkes om babyboomer, snakkes det om en ølboom i Australia. Men det er ikke alle bryggeriene som tar del i veksten, bare de små, og de som våger å eksperimentere med malt og humle for å gi noe annet enn pilsnerne Tooheys och Foster's.

Det er mikrobryggerienes blomstringstid. I 2003 fantes det bare 50 mikrobryggerier, mens to år etter hadde tallet økt til 84. En vekst på nesten tretti prosent. Men for at veksten skal fortsette, må ølkonsumentene læres opp. Fortsatt er store deler av dette markedet trofast mot det undergjærete ølet.

Det var først mot slutten av 70-tallet da handelstarifferene mellom delstatene ble avskaffet, at ølindistrien kunne eksportere sine "stubbies", flasker med kort hals, til hele kontinentet.

Dagens generasjon av øldrikkere har et enda større tilbud å velge fra etter at mikrobryggeriene oppstod mot slutten av 80-tallet. Et sted som har vært ekstremt dyktige til å informere sine gjester om den australske ølsituasjonen er The Australian Hotel i Sydney, som ligger i bydelen Rocks et par skritt unna byens berømte bro.

Inne på The Australian Hotel finnes mer enn 110 ølsorter i flaske som Redback, James Squire Golden Ale, Leather Jacket, Red Emperor og Wils Pils. Dessuten åtte ulike fra fat, blant andre Beez Neez, Little Creatures, Coopers och Scharer's.

At The Australian Hotel er blitt sentrum for mikroølet er egentlig ikke så merkelig siden Scharer's lager en gang ble brygget i disse lokalene. Men produksjonen økte kraftig og bryggeriet måtte flytte til en pub i Picton, en times kjøring sørvest for Sydney.

- Vi har fortsatt kvinnenes eget rom, the parlor, sier han. Puben har oppnådd ikonstatus i Sydney og er veldig populær. Både for forretningsfolk og for vennegjenger som møtes etter jobben.

- Sydneyfolket kommer hit minst én gang i livet. Mange kommer også på Australia Day, altså nasjonaldagen eller Anzac Day, dagen da soldatene som falt i krigen minnes. Dessuten i forbindelse med Melbourne Cup, som er Australias svar på Englands Ascot, sier Jacob.

En pub med sterke nasjonalbånd, men likevel er det mange australiere som rynker på nesen over maten som serveres. Like mange er åpne til sinns og spiser mer enn gjerne en kenguru- eller krokodillepizza til lunsj. Til og med mange turister lokkes av de eksotiske rettene.

- Det er ikke mange steder i Sydney som serverer kenguru-, emu- eller krokodillekjøtt, påpeker Jacob. I følge Jacob kjøpes kjøttet inn direkte fra bondegårder. Det er en uutnyttet ressurs med et stort potensial for å bli et unikt produkt.

Miljøaktivister ønsker at folk skal spise mer kenguru siden det er et dyr som lever mer i harmoni med naturen enn eksempelvis storfe som med sine tunge kropper og klover gjør skade på jorden. Enn så lenge er kengurukjøtt helt marginalt, men kan helt klart bli dagligdags.

Mange av bryggeriene benytter anledingen til å lage nye smaksvarianter. - Det er mange kreative eksperimenter. Blant annet er plommer og krydder veldig populært, forklarer Jacob.

Selv om det er mikroølboom, er det likevel utfordringer for bransjen. Særlig er det å få bunnlinja til å bli positiv en tøff jobb. Mange bryggerier startes, og like mange legges ned. Dette til tross, tar mikrobryggeriene sakte men sikkert andeler fra de store bryggeriene.

Likevel er gigantene Fosters og Lion Nathan Group fortsatt trygge med sine 92 prosent av markedet, med den første som den dominerende. Hvorvidt mikrobryggeriene blir en trussel for de store, er det ølpublikummets respons på markedskreftene som bestemmer. Det er ikke til å komme fra at det bare er de store som sitter på ressurser til å markedsføre seg bredt.