Som student i Tyskland på slutten av 1980-tallet brakte en av mange helgeutflukter meg til hjertet av Pfalz og til Wachenheim, et lite sted som sammen med landsbyene Forst og Deidesheim utgjør det kvalitativt sett mest interessante området i Pfalz. Første stopp på turen var for meg et nytt og ukjent navn, Dr. Bürklin-Wolf. Der ble jeg tatt godt i mot - og jeg ble svært lenge.

Hvilket ikke bare skyldtes vinen, men også Frau Ackermann, denne temmelig unnselige, kortvokste skikkelsen med to flaskebunner til briller og en komplett uforståelig dialekt; Pfälzer-Deutsch er omtrent like vanskelig å forstå som inntrøndersk for en afrikaner. Vennlig men bestemt ledet hun meg imidlertid glass for glass gjennom en lang vinliste, som inneholdt en salig blanding av druetyper, søthetsgrader, årganger og naturligvis vinmarker. Og her, i Bürklin-Wolfs Probier-Stube, så jeg et slags begynnende lys: Jordsmonnet preger vinen. Mange år etter er dette helt opplagt, men for en nybegynner var dette litt av en aha-opplevelse.

Nå er i stedet Tysklands største familieeide vingård på ca. 11 hektar underlagt helt andre prinsipper. Bettina Bürklin og hennes mann, Christian von Guradze, overtok styringen av bedriften i 1990, og snudde straks opp-ned på en del etablerte sannheter og produksjonsmetoder. Sentralt hos Bürklin-Wolf står nå klassifiseringen av vinene på bakgrunn av deres terroir. Umiddelbart høres dette søkt ut, for bare noen få mil lenger sør, og over den franske grensen, er terroir et bærende element i all vinproduksjon, og har vært det nær sagt i uminnelige tider.

Terroir har tidligere også vært sentralt for tysk vinproduksjon, men Tysklands vinlov av 1971 kastet i prinsippet vrak på alle forestillinger om jordsmonnets betydning, og tilla kun druenes søthetsgrad ved innhøstingstidspunktet vekt. Dermed favoriseres druetyper som modner hurtig, og som gir store avlinger - som oftest på bekostning av kvaliteten.

Produksjonen følger nå strenge biodynamiske prinsipper der det teoretiske grunnlaget er Rudolf Steiners antroposofi, og der praktisk hjelp i faget har vært gitt av en av de fremste eksponentene for denne retningen, Alsace-baserte Marc Kreydenweiss. Denne radikale omleggingen av produksjonen og tilnærmingen til faget har for en stor del funnet sted på 1990-tallet, et tiår som er preget av mye prøving og feiling og som på flaske hovedsakelig kun finner interesse hos virkelige "liebhabere".

Bürklin-Wolf dyrker druer på 15 vinmarker fra Wachenheim til Ruppertsberg. Den viktigste druesorten er riesling som utgjør ca. 70 prosent av produksjonen. Noe uvanlig, selv i et varmt område som Pfalz, er det at hele 20 prosent av volum er røde vinsorter, fortrinnsvis pinot noir, men det er nylig også plantet svært u-tyske (sic!) sorter som grenache, tempranillo, shiraz og nebbiolo.

Vinmarkene er på fransk manér klassifisert som grand cru eller premier cru, og for å omgå den tyske lovgivningen, som ikke tillater denne formen for klassifikasjon, har Bürklin-Wolf snedig nok valgt å kalle vinene for Edition G.C. og Edition P.C. Kun rieslingviner blir gjenstand for klassifisering som enten grand eller premier cru, og Bürklin-Wolf har pålagt seg en lang rekke strenge krav og begrensninger som for eksempel maksimalt utbytte på 45 hl/ha og minimum 12,5 prosent naturlig alkohol for grand cru.

I dag ser vi så smått konturene av noe nytt og meget spennende som et resultat av denne omleggingen. Tom Benns, en engelskmann som livets karusell har slynget av i Wachenheim, reiser rundt for å presentere "det nye" Bürklin-Wolf. Han kunne fortelle at "alt" er skiftet ut de siste årene, fra arbeidsmetoder i vinmarken til distribusjonskanaler og måten bedriften markedsfører seg på. Prismessig er også stilen lagt om, for sjelden har jeg sett en klarere vinkling mot "hig-end"-segmentet enn i tilfellet Bürklin-Wolf.

I dag fremstår vinene som tørre, syrefriske og med en overraskende god fylde som gjør dem velbalanserte. Men de fleste trenger minst 3-4 år i kjelleren før de åpner seg, og toppviner som for eksempel Forster Ungeheuer vil i gode år fortsatt kunne nytes etter flere tiår.

Det skal bli spennende å følge Bürklin-Wolf videre etter hvert som den nye produksjons- og vinifiseringsfilosofien for alvor setter seg. Isolert sett er det greit å forholde seg til Edition G.C. og Edition P.C. når du skal plukke viner fra en produsent du kjenner litt til, men for tysk vinbransje er en selvstendig klassifisering - noe Bürklin-Wolf ikke er alene om - både et tankekors og en utfordring: Den viser med all tydelighet at dagens lovverk er utilstrekkelig for den kvalitetsbevisste produsent, og at tyskerne med årene risikerer å måtte forholde seg til et utall forskjellige måter å klassifisere sine viner på. Et systemder hver produsent har sin måte å kommunisere rangering på er forhåpentligvis bare med på å fremskynde en revisjon av et lovverk som for lengst er utdatert. I så måte bør foregangsbedrifter som Bürklin-Wolf hilses velkommen.