Som kjent kom det asiatiske markedet på nittitallet for fullt inn i markedet for Bordeaux-viner med pengesterke forretningsmenn, men som oftest var noviser innen vin. De kjøpte uanfektet opp store mengder vin fra kjente slott med det resultat at prisene føk i været så å si over natten. Selv middelmådige slott i de attraktive regioner opplevde en mangedobling av prisen. Etter dette har vi nordmenn stort sett måttet forholde oss til de mindre kjente slott, oftest cru bourgeois.
En mager trøst oppe i alt dette må være at de mindre produsentene, grunnet bedre fortjeneste, fikk mulighet til oppgradering av vinmark og utstyr. Og ikke minst gjelder dette andre tidligere ukjente områder i Frankrike som endelig fikk en ny æra hos den vanlige konsument som nå var på jakt etter alternativer.
Ser vi på den generelle årgangsvurdering innen Bordeaux, må vi helt tilbake til 1995 for å finne et virkelig bra år. De påfølgende årganger er ikke mye å skryte av, og dette, i et etter hvert presset marked, gir seg utslag i ikke alltid logiske prissettinger.
Pris-kvalitet-etterspørsel
|
Tar vi for oss prispolitikken for 1997 vs 1998, ser vi større forskjeller enn normalt med tanke på kvalitet pris. 1997 var en jevnt over vesentlig dårligere årgang enn 1998, og kvaliteten var middelmådig i alle Bordeaux'' hovedområder. I 1998 opplevde østsiden (St.-Emilion og Pomerol), grunnet merlot-druens raskere modning, at innhøstingen i hovedsak var over innen regnet satte inn. Vi skal også huske på at merlot-druen har tynnere skall, og derfor mer utsatt for råte ved mye nedbør.
Viner fra disse to områdene anses derfor i 1998-årgangen som meget gode til fabelaktige kjøp dersom prisen ikke er uanstendig. Normalt sett ville 1997 således være rimeligere enn 1998, men slottene har valgt vidt forskjellige løsninger. Det dreier seg stort sett om mindre og ukjente slott med appelasjonen Bordeaux AC eller et av de mange mindre satellitområdene.
Prissettingen kan sees ut fra følgende bakgrunn: Noen slott innså 1997-årgangens beskaffenhet, og har ca. 25 - 40 prosent lavere pris. Noen velger, grunnet årviss sikker etterspørsel, å selge ut 1997 til relativt høy pris før de starter salget av 1998. Derved kan de sikre høy fortjeneste, samt mindre fokus fra kundene på årgangsvariasjonen, samt unngå at preferansen for 1998 forstyrrer salget av 1997. Andre igjen selger begge årganger samtidig, til samme pris, og risikerer derved irriterte kunder samt meget usikre salgsprognoser hva preferanse for årgangene angår.
1999 var igjen et dårligere år enn 1998, og gir således lite håp i markedet. 2000 så lovende ut inntil like før innhøsting da regnet slo til. Enkelte slott var raske og reddet avlingen, mens andre igjen måtte innfinne seg med at ikke heller denne årgangen har potensial til å bli av de mest ettertraktede.
Kanskje er dette også grunnen til at denne i realiteten utdaterte klassifiseringen ikke lenger er gjenstand for den massive kritikk vi kunne ventet. I kvalitetstoppsjiktet er det vinen selv som taler sitt klare budskap, og markedet er dermed selvstyrt. Selv meglerne inkluderer navn fra østsiden i sine oversikter over klassifiserte viner, når det hvert år skal selges viner "en primeur". Således er det en uskreven dynamisk klassifisering vi forholder oss til i dag. De såkalte Garasje-produsentene lager ofte uanstendig god vin, men prisnivået reflekterer i like høy grad mangelen på kvantitet som kvaliteten på produktet.
Foto: Roger Kolbu
