Ringerikserter fikk i 2004 sin velfortjente opprinnelsesbeskyttelse. Denne ertesorten er Norges eldste jordbruksvare som fremdeles dyrkes. På Ringerike er den fortsatt fast tilbehør til bondekost som lutefisk og rakefisk, men er klar for nye partnere.
Delikatessen Ringerikserten, eller ekte Ring-ert som noen kaller den, er den eneste jordbruksvare fra vikingtiden som på mirakuløst vis har overlevd og er dermed i følge professor dr. philos Knut Fægri, Norges eldste jordbruksvare.
Historien bekrefter at det har vært dyrket Ringerikserter på Røyse-halvøya ved Tyrifjorden siden første halvdel av 1800-tallet. Men ganske sikkert kjente også vikingene til erten som har eksistert på Ringerike, nærmere bestemt i Hole kommune, i uminnelige tider.
Ringerikserter er en grønn ert som ikke har gjennomgått moderne foredling, og derfor er liten og varierende i størrelse og farge. Røysehalvøya er på grunn av områdets gunstige jordsmonn og klima spesielt godt egnet til dyrking av Ringerikserter.
Opprinnelsesbeskyttelsen som med virkning fra 24. juni 2004 er tildelt Ringerikserter bygger på bestemmelsene i den offentlige ordningen med beskyttede betegnelser. Dette er en merkeordning som gir lovbeskyttelse til navn på matprodukter med klar geografisk opprinnelse, særpreg og tradisjon.
Den norske ordningen er etablert etter mønster fra EU, og målet er å bidra til økt matmangfold og regional verdiskaping. I tillegg til å beskytte produktene mot ulovlige etterligninger og navnemisbruk, skal merkeordningen også garantere at forbrukerne finner matprodukter med den geografiske opprinnelsen de utgir seg for å ha.
Ringerikserter er det andre norske matproduktet som får produktnavnet lovbeskyttet. Økologisk Tjukkmjølk fra Røros var i mars 2004 først ut. Mattilsynet forvalter ordningen og foretar endelig godkjenning av produktforskriftene, mens Matmerk behandler søknader og er ansvarlig for informasjon og veiledning til søkere.
Opprinnelsesbeskyttelsen betyr et nytt løft for denne urnorske ertesorten. Det er kun de erter som pr i dag fire produsenter med tilhold på Røysehalvøya dyrker, som kan bruke navnet Ringerikserter.
- Det var i 1995 jeg satte i gang prosjektet Ringerikskost. Da holdt Ringerike kommune på med at de ville ha glassmonter over Hønefossen, og Hole kommune ville ha eventyrmuseum inne i fjellet, men ingen private ville finansiere, sier Fredrik C. Hildisch.
Han foreslo overfor ordføreren å heller satse på mat, for Ringerike har både Ringerikspoteter og Ringerikserter. Slik kom det i gang. I dag dyrker fire gårder som ligger på rekke og rad på Røyse denne sjeldne ertesorten.
- I dag selges Ringerikserten til spisesteder, restauranter og forretninger i Drammen, Ringerike, Oslo, Ålesund, Vestfold, Tromsø og på Svalbard, opplyser Hildisch.
Og fortjeneste ligger det i produksjonen, når ertene koster 80 kroner per kilo i butikk, mens vanlige industrierter koster rundt 15-16 kroner kiloet.
Miljøvennlig delikatesse
Ikke tenk mer på at du må setter erter i bløt over natten og koke dem et par timer.
- Ringerikserten trenger bløtlegging kun i et par timer og er ferdig kokt på 30 minutter, opplyser Hildisch. Men hvis ikke Ringerikserten dyrkes i kalkrik og steinete skjelljord som på Røyse, blir den aldri mør når den kokes.
Ringerikserter smaker slik erter gjorde i gamle dager. De er fyldige i smaken og gir minimalt med luft i magen. Erten blir derfor servert i de fineste selskap, enten som stuing eller annet snadder. Siden sorten ikke har gått gjennom moderne foredling eller er blitt tuklet med i laboratorium, er den «renraset» og miljøvennlig dyrket.
- Det blir en del tonn i løpet av sesongen. Etter vi fikk godkjenning, fordoblet vi arealet til 50-60 mål, sier Hildisch.
Han har pratet med gamle folk som kunne fortelle at Ringeriksertene ble dyrket i stort monn både til mennesker og dyr. Den gang var Ringerikserten en viktig og lønnsom vare. I blant ble erten iblandet havre og brukt i okseavl for å få dem store og fete.
Visste du forresten at Norges rikshistorie startet i Hole kommune? Olav den hellige vokste opp i Hole og Bønsnes kirke er kongens minnesmerke fra Middelalderen.
Olav kjente sikkert til Ringerikserten i og med at vikingene spiste mye erter sammen med svinekjøtt og mjød. Historiene er mange fra tidligere tider. Før i tiden satt eldre damer på stabburstrappen og plukket vekk de mørke ertene.
- I dag vet vi at de mørke ertene er en spesiell egenskap ved Ringerikserten. Men siden dette er en grønn ert, luker vi vekk de mørke, forklarer Hildisch.
Den lille runde erten har mange historier. Når ertene skulle sorteres, var det i tidligere tider folksomt på gårdstunet. Ungeflokken var nysgjerrige tilskuere, for da hørte det med at det ble fortalt historier, skrøner og nytt fra bygda.
Ringerikserten ble etter 2. verdenskrig borte, da sorter som ga mer avkastning ble importert.
Men noe helt spesielt skjedde på 1950-tallet. Det viste seg at Ringerikserten på mirakuløst vis hadde overlevd denne brytningstiden, da en gutt fant en papirpose med noen få erter mens han lekte på loftet på en gård på Røyse. De sådde ertene og Ringeriksertene var reddet for ettertiden.
FAKTA
• Røyse Ringerikserter Dyrkelag består av fire bønder:
- Vestre By gård v/ Anders By,
- Nedre Fjeldsted gård v/ Ole O. Fjeldstad,
- Nedre Libakke gård v/ Lars Fjeldstad og
- Gammelklokkergården Hundstad v/ Jens Hildisch.
• I Magnus Lagabøters Landslov av 1274 nevnes erter. I erkebiskop Jons kristenrett av 1280 oppføres erter som også skulle gis som tiende til presten.
• Professor dr. philos Knut Fægri, en av verdens fremste botanikere i det 20. århundre, sier Ringerikserten må være Norges eldste jordbruksvare som fremdeles finnes i kultur.
• Ringerikserter er brukt som tilbehør til ribbe, pinnekjøtt, stek, smalahove, lutefisk og rakefisk.
Tekst og foto: Eli Bondlid Sund
Artikkelen ble første gang publisert 11. januar 2005.
