Château Bonnet har siden første partiet kom til Norge i 1990 solgt svært godt, hele 120.000 flasker i fjor, og det er mye for en fransk hvitvin. Samtidig har Bonnet satt standard for hvordan en moderne hvit bordeaux skal være. Frisk med relativt stor fruktighet. En vin som skal drikkes mens den er pur ung. Da André Lurton overtok Bonnet i 1956 av bestefaren var det en eiendom på 30 hektar. I dag har familien tilgang på 250 hektar vinmarker etter å ha støvsugd appellasjonen Entre-deux-mers for gode druer.

- Likevel ligger vinmarkene ikke lenger unna en seks-sju kilometer. Vi kan imidlertid ikke ekspandere mer, men må heller belage oss på å redusere produksjonen, siden noen av kontraktbøndene vil beholde druene selv, hvilket betyr at det kan bli kniving om flaskene med de øvrige landene siden en uforholdsmessig stor del av produksjonen allerede går til Norge, forteller Pascal Apercé, ønolog og eksportsjef for André Lurton.

For å beholde mest mulig friskhet og frukt fra druene er vinfremstillingen moderne med gjæring ved lav temperatur. Etter tre måneder i ståltank er vinen klar for markedet. Det betyr at 1999 allerede er i salg i Norge. Et godt år på disse kanter hvilket innebærer friskere syrer enn i 98, svært aromatisk med riktig type fruktighet i retning gule frukter samt sitrus.

Det uunngåelige spørsmålet om eik dukker opp: - Vi lager faktisk også en eiket utgave av Bonnet, om enn i svært liten skala. Men vi har ikke produsert den siden 96 siden det lett oppstår forvirring siden begge vinene heter det samme. Dessuten skaper eikepreget en konflikt med det som er typeriktig for Entre-deux-mers, forklarer Apercé.

Bonnet er også røde viner. Den ueikede versjonen som er i salg i Norge, er en klassisk petit château-vin med behagelig fylde og bløte tanniner (1996).

Sammenlignet med kollegene i Entre-deux-mers er Bonnet begunstiget. Vinslottet har sitt eget gartneri og bytter ut årlig rundt 200.000 planter hvilket gjør at den gjennomsnittlige alderen på vinstokkene i løpet av noen år går ned fra 25 til 20 år.

Og Coucheroy som finnes i begge kulører representerer svært god valuta for pengene. I motsetning til Bonnet er den modnet i fat, og har godt av et par år ekstra lagring for å nå det optimale tidspunkt for konsum. Drueblandingen er også annerledes, her dominerer sauvignon blanc med 90 prosent, resten er sémillon. Stilen er klassisk Pessac-Léognan men til "lavpris", og vinen er et flott følge til fiskeretter med kremsauser. Den røde Coucheroy er også klassisk i uttrykket med fint mokka- og jordsmonnspreg i så vel duft som smak, bra friskhet og runde tanniner (97-utgaven).

Blant de øvrige eiendommene til Lurton er Clos Fourtet, Premier Cru Grand Cru i St. Emilion og femte-cru-slottet Dauzac i Margaux mest kjent. Men selv med 12 slott på bok er ikke Lurton fornøyd. Det foreløpig siste oppkjøpet er velrenommerte Ch. Barbe-Blanche på bare 2 hektar. Slottet tilhører appellasjonen Lussac-St. Emilion som er en såkalt satellitt til St. Emilion, og som på grunn av økende priser for de mer kjente appellasjonene er kommet skikkelig i vinden. Første årgang med Lurtons signatur blir 1999 som er tilgjengelig neste år. Slottet lager i gode år en spesialcuvée, Henri IV som er oppkalt etter en tidligere eier, som er identisk med den franske kongen. For øvrig er vinen utmerket og behagleig priset, enn så lenge.

Neste oppkjøpskandidat vil trolig fortsatt bli innenfor Bordeaux-sfæren for i motsetning til hans to sønner, Jacques og François, som opererer snart over hele verden, er det hjemmetraktene som er Andrés domene. Hans bror Lucien oppnådde aldri den samme stjernestatus som broren selv om hans slott, Climens, Brane-Cantenac, Durfort-Vivens, Desmirail og Bouscaut for å nevne noen, også er velkjente. Til sammen er Lurton den familien som eier flest vinslott og vinmarker i Bordeaux.