Det er en 10 år gammel utgave av Springbank som introduserer nordmenn til denne denne høyst individuelle maltwhisky. Og den ble møtt med stor spenning av tilhengere, for de Springbank-flaskene som bringer frem de mest spesielle minnene, har hatt det til felles at de hadde oppnådd en anselig alder, og langt mer enn et tiår. Som for eksempel en 27 år gammel versjon som hadde vært lagret på et mørkt sherryfat. Det er nok den beste whiskyen undertegnede har smakt noen gang. Eller den såkalte local barley-versjonen som er basert på lokalt dyrket bygg. Denne ble destillert i 1966 og tappet etter mer enn tredve år på et bourbonfat. Herlig. Og meget karakteristisk Springbank.

Familien Mitchell som eier Springbank har vært kjent for å gjøre mye rart opp gjennom tiden, og det førte til at det var temmelig vanskelig å vite nøyaktig hva du fikk når du skaffet deg en flaske Springbank. Selv ble jeg for eksempel introdusert til merket i form av en 21 år gammel flaske. Da lagerbeholdningen for denne gikk tom, ble en ny 21-åring komponert, og den var helt annerledes enn forgjengeren. På det tidspunket var det åpenbart godt med sherrymodnede fat i lagerbygningen, så vi fikk dermed en mye mørkere Springbank. Men nå er også den i ferd med å ta slutt. En ny 15 år gammel Springbank vil imidlertid bli introdusert neste år.

Som antydet, er det på det nåværende tidspunkt ikke så lett å vite akkurat hvordan den vil fremstå, men jeg har ennå til gode å møte en Springbank jeg ikke har satt pris på.

Campbeltown, som er hjemstedet for Springbank, var i en periode Skottlands whiskymuseum, med et tredvetalls destillerier. I våre dager er det bare to aktive destillerier igjen. Den lille byen ligger sørvest i landet, på halvøya Mull of Kintyre (den Paul McCartney synger om, og også identisk med Saltire som Snorre omtaler).