Jørn har nemlig brukt Eiravann på sin andre restaurant Gamle Raadhus helt siden starten på vanneventyret fra Eresfjorden i Møre og Romsdal.

Drikker for lite vann

Med den 0,7 liter store flasken i riktig restaurantformat og med bobler, opplever han det som enda enklere å selge vann.

– Det er vanskeligere å få nordmenn til å betale for vann uten bobler. De fleste mener at vi har så godt vann i Oslo, at det er unødvendig, men turistene er i mye større grad vant til å kjøpe vann, påpeker Jørn og legger til:

– Det er lettere å selge en stor flaske enn en liten til et selskap. Dessuten synes den større flasken bedre og så er den jo virkelig flott å se på.

Det som kjennetegner Eiravann med bobler er at boblene er veldig fine og bittesmå. Det er en egenskap som ved siden av det lave mineralinnholdet og renheten er svært nyttig når gode viner kommer på bordet.

Samtidig som han kaster et litt misunnelig blikk på kollega Eirik Lillebø som snart får sin nyrøykte Eiralaks på døra. Den fisket han egenhendig sist august, og selv om Eira er en god lakseelv, dog ikke blant de mest kjente, er en 7,5 kilos laks ikke hverdagskost. Men når vannet smaker så godt, må også laksen være av ypperste klasse.

Hard bergart gir lite mineraler

Det var likevel laksefiske Eira og Eresfjord var mest kjent for, det vil si inntil noen begynte å lete etter Norges reneste vann. Det hele startet som en ide hos det som nå heter Arcus, men som den gang var en del av Vinmonopolet. Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) fikk i 1994 oppdraget å finne det aller reneste vannet i Norge og landet på en kilde i Eresfjord. Bygda som omgis av urørt høyfjellsnatur og grenser til Dovrefjell-Sunndalsfjella Nasjonalpark, satt altså på en annen skatt, nemlig Syltebøkilden.

Denne kilden ligger i en lang morenerygg helt i fjordkanten. Da moreneryggen ble dannet under siste istid lå området under vann, og det ble derfor ikke etablert naturlig vegetasjon i området. Dette gjør at Eiravann har en spesiell klarhet, og er fritt for humus og andre urenheter.

Moreneryggen består av grus og sand av gneis og er helt fri for organisk materiale og jord. Gneis inneholder dessuten mye kvarts. Denne kombinasjonen gir den hardeste bergsorten av alle. Jo hardere bergarter vannet passerer, jo mindre mineraler tar vannet med seg.

Syltebøkilden ligger på grunneier Torvald Jørstads eiendom. Da Arcus endret sine vannplaner i 2007, tok han over.

Sammen med andre lokale investorer etablerte han Eirawater AS samme året. I 2011 ble de første flaskene tappet. Tappingen skjer i en fabrikk som er forbundet med vannkilden gjennom et 800 meter langt rør. Vannet tappes direkte fra kilden på flaskene, uten noen form for rensing. Flaskene vaskes dessuten i vann fra kilden, og det er ingen kjemikalier i bruk i selve produksjonen.

– Mattilsynet har godkjent Eiravann som økologisk vann. Så vidt vi vet er det ingen andre vannprodusenter i Europa som har slik godkjenning, forteller styreleder Olbjørn Kvernberg i Eirawater AS.

Vekstpotensial

Etter påtrykk fra kundene finnes nå Eiravann, med og uten bobler, også i hendig 70 cl restaurantformat i tillegg til de 40 cl-glassflaskene som til nå har fått en rekke designpriser i inn- og utland.

Eiravann leveres også i halvliters plastflasker, 5 liters plastdunker og 19 liters beholdere for bedriftsmarkedet. Andre emballasjetyper skal være under utvikling.

Siden den spede starten har omsetningen doblet seg årlig. Med distribusjonsavtalen med Tine vel i havn, ser 2014 ut til å føye seg inn i rekken. Men Eiravann er fortsatt en mygg i norsk flaskevannsammenheng med to fast ansatte som tar seg av både produksjon, distribusjon og administrasjon. Likevel er det stort potensial for vekst, ifølge eierne.

NGU har over flere år testet Syltebøkilden for kvalitet og kapasitet, og kilden har stor kapasitet uten fare for kvalitetsforringelse. I dag utnyttes bare en liten del av kildens kapasitet. Eirawater AS har en avtale med grunneier om bruk av kilden i 99 år.

Slett ikke et vågestykke

Skal vi bruke responsen på restaurant Vaaghals i tiden etter åpningen, er det ikke snakk om risikosport. Selv om Operakvartalet fortsatt preges av å være en byggeplass, er det 10.000 som allerede jobber eller kommer til å jobbe i Barcode. - Med et slikt utgangspunkt er lunsj aldri en utfordring, men vi var usikre på hvordan kveldene ville bli nå i starten, innrømmer daglig leder Jørn Lie.

Vaaghals er nemlig ingen liten restaurant, her er det 200 plasser som skal fylles.

– Vi kommer til å være omtrent det eneste restauranttilbudet ennå en stund, men i løpet av 2015 åpner det også mye mer, sier Jørn som er strålende fornøyd med at Lambda endelig er besluttet igangsatt. Og gleder seg til å åpne uteserveringen med Akerselva som nærmeste nabo denne våren.

Når det er sagt, er Vaaghals et sted med høyt kunnskapsnivå blant de ansatte, fire vinkelnerutdannete og en ølsommelier.

Det norske er representert med et stort utvalg av øl og akevitt. Men vinene er fra klassiske områder.

Matmessig er det ikke uventet høy norsk faktor. Dagens rett som serveres fra tidlig ettermiddag er tradisjonelle norske retter som lammefrikassé. Et tilbud som allerede er blitt veldig populært, ifølge Jørn Lie som sammen med Eirik Lillebø pendler mellom Gamle Raadhus og Vaaghals. De har med seg en solid gjeng på investorsiden, nemlig «Gutta på tur»: Arne Hjeltnes, Arne Brimi, Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie, som også gir god drahjelp i oppstartfasen.

Foto: Bjørn M. Øverås, Grete Morewood, Julie H. Amundsen