For drøyt hundre år siden kalte den franske forfatter Emile Zola absint for et nasjonalt problem. Mange og især fattige franskmenn drakk seg til en tidlig død med hjelp av den grønne malurtlikør som hadde en alkoholprosent opp til 72.
Kunstneren som Van Gogh, Toulouse Lautrec og Degas drakk seg ofte fra sans og samling i absint for å hente inspirasjon. Degas berømte bilde av en ensom absintdrikker kan ses på Orsay-museet for moderne kunst i Paris. 
Franske diktere som Baudelaire og Verlaine var ofte sanseløst beruset i ukevis av absint.
Drikkens hovedkomponent er uttrekk fra en plante, arthemisia absinthium eller malurt, som vokser i fjellskråninger. Absint ble oppfunnet av den franske kjemiker Pierre Ordinaire da han oppholdt seg i Sveits som politisk flyktning fra den franske revolusjonen. Han ga oppskriften videre til sin husholderske. Hun markedsførte den, og den ble solgt i liten målestokk i butikken lokalt.
I 1797 solgte hun oppskriften til sin svigersønn, Henri-Louis Pernod. Han så muligheter for å selge drikken i større mengder og etablerte dermed en fabrikk. De første absintdrikkere var soldater i den franske kolonihær i Algerie. Drikken bredte seg videre til landets store flokk av fabrikkarbeidere. Prisen for en flaske absint i 1870 svarte til en fransk gjennomsnittsarbeiders dagslønn, nemlig tre (gamle) francs.
Men nå er absint vendt tilbake. Både amerikanere og russere er begynt å drikke en form for absint kalt for "absenta", og drikken er også i ferd med å bre seg ut på det asiatiske marked. 
Flere franske destillerier prøver å utnytte myten omkring berømte kunstneres og dikteres absintforbruk for å lage versjoner av drikken. Les Distilleries et Domaine Provence har siden frigivningen i 1998 fremstilt en mindre sterk smaragdgrønn versjon av drikken med en alkoholprosent på 55 i stedet for 72. Den heter derfor Absente 55 og inneholder en stenk av thujon fra thuyatreet, men dosen er ikke så stor som i fortidens absint. Det var nettopp dette stoffet som ga folk delirium for drøyt hundre år siden.
I England serveres en litt sterkere versjon som minner mer om fortidens absint. Den kalles for "Feen". Drikken serveres blant annet på den mondene Cafe Royal i Regent Street i London. I Pontalier i det østlige Frankrike har tre destillerier besluttet å gjenskape absint for foreløpig å servere den ved lokale fester. "Den grønne Fe" produseres også i Taragona i Spania. I Sveits serveres den ofte til desserterer. Da Francois Mitterrand under sin presidenttid var på statsbesøk i Sveits ble han blek da han han spurte hvilken likør han hadde drukket til desserten, og fikk svaret: absint!
Hennes absintmuseum er blitt til ved en tilfeldighet. Hun kjøpte en dag en spesiell skje på loppetorvet ved Porte de Clignancourt i Paris og undret seg over hva den kunne ha vært brukt til. Hun undersøkte forholdet og oppdaget at skjeen var blitt brukt ved fremstilling av absint i et hjemmebrenneri. I de påfølgende år samlet hun alle mulige ting i forbindelse med absint: skjeer, glass, flasker, etiketter, bøker, avisutklipp og plakater. Karafler, som Van Gogh, Degas, Cezanne og Picasso har skjenket absint fra har blant annet vært utlånt til Francis Ford Coppolas Dracula-film. Samlingen omfatter også skjeer til å blande drikken med designet av den berømte franske kunstneren Cesar: "Jeg har smakt den ekte originale absint. Og den er mye sterkere enn de anislikører som gir seg ut for å være etterfølgere til drikken", understreker hun.
