Det heter seg at biskop Arnoldus på slutten av 1000-tallet påbød sine sognebarn å drikke øl i stedet for vann for å unngå pesten som herjet, noe både leg og lerd gjorde med stor hengivenhet. Da biskopen rørte i ølet med et krusifiks, mente folk at drikken hadde fått helbredende virkning. Kirken kvitterte med å gjøre den gode Arnoldus til helgen siden dette var lenge før noen ble hedret for vitenskapelige oppdagelser. Om Arnoldus visste hva han hadde oppdaget, sier historien lite om. Poenget var i alle fall at ettersom ølet var varmebehandlet, ble også pestsmitten borte fra vannet som ble benyttet i bryggingen. Derfor var det naturligvis langt sunnere å drikke øl enn vann. Den gang visste ingen at problemene lett kunne unngås ved å koke vannet.

Som ethvert kloster med respekt for seg selv utvidet det stadig landeiendommene i årene som fulgte. Munkene overtok også et bakeri, en mølle og en humleåker. Noen årtier senere ble et bryggeri på andre siden av elven Meuse lagt ut for salg. Eier du først en humleåker og har tilgang på korn, er ikke veien lang til meskepannen. Munkene slo til, og siden har ølet fra Leffe vært til glede for veifarende, pilgrimer og i våre dager, en hel verden folk som vet å sette pris på et godt øl.
Siden 1240 har bryggeriet opplevd både medgang og motgang: Krig, flom og plyndring har vært "dagligdagse" hendelser. Og den franske revolusjonen satte nesten en stopper for hele virksomheten. I 1809 var det imidlertid helt slutt. Klosteret med tilhørende eiendommer ble nasjonalisert, og helt fram til 1903 skiftet stedet eiere fortere enn ølet modnet. Etter noen år overtok munkene på nytt klosteret, men ble massakrert av tyskerne under første verdenskrig. I 1928 kom munkene atter tilbake, bare for å se alt gå opp i flammer og røyk fire år senere.

Før tidligere tiders bryggere læret å forstå gjæringsprosessen lot de ølet gjære ved stuetemperatur. Dermed gikk gjæringsprosessen for raskt. Ved for rask gjæring legger gjæren seg på toppen av karet, og metoden gir et søtladent og fyldig øl med kraftig smak. Selve gjæringen trenger ikke å ta mer enn tre til fire dager, mens den tradisjonsbundne ølbrygger gjerne lar ølet godgjøre seg over to helger, det vil si åtte dager, i bryggerkaret. Mange kjennere hevder at overgjæret øl er til størst glede for ganen når det serveres lett temperert, altså ikke kjøleskapskald.
|
Leffe Bruin (6,5 prosent alkohol) er det eldste ølet fra Leffe med aner tilbake til år 1240. Det har en dyp granateplerød farge og er ikke tilsatt kullsyre. Bruin er lett søtlig, har en fyldig aroma og en anelse røyk i ettersmaken. Bitterheten er godt balansert mot smaken av karamell som kommer fra karamellmalten. Kombinasjonen av det søte og pikante gjør at Bruin passer til sur-søte matretter. Vinparallellen er en bedre rød burgunder.
Leffe Triple (8,4 prosent alkohol) er et lett bittert øl med smak av koriander, sitrus og vanilje. Alkoholsmaken er også merkbar, og mange mener at dette er det beste ølet fra Leffe. Følgende står å lese på etiketten: "Dette edle overgjærete ølet har hatt en annengangsgjæring i flasken, og representerer Abbaye de Leffes lange tradisjoner. Fargen er gylden. Aromaene er lett søtlige men kraftige, komplekse og forfinete. Ølet er aromatisert med krydder. Hell ølet forsiktig fra flasken slik at bunnfallet forblir i flasken." Gastronomisk har Triple samme funksjon som en hvit Rhône-vin eller vin laget av viognierdruen. Og passer derfor til rike retter med fisk hvor det ikke er nødvendig med mye syrer. Triple er et ekte klosterøl hvor altså annengangsgjæringen foregår i flasken hvilket resulterer i bunnfallet som jo er de døde gjærcellene.
Leffe Radieuse har en dyprød farge og sterk fruktsmak (banan, sitrus, koriander og nellik). Bouqueten er rik med lang ettersmak. Bitterheten og alkoholsmaken er framtredende, men til å holde 8,2 prosent er Radieuse lettdrikkelig. Ølet gir jord og frukt i nesen. Fra et gastronomisksynspunkt gjør Radieuse samme nytte som en stor Pouilly Fuissé.