Fakta om Armagnac

Armagnac omfatter – i følge loven fra 25. mai 1909 – områdene Bas Armagnac, Haut Armagnac og Armagnac-Tenarèze. De beste armagnacene kommer fra Bas Armagnac. Her ligger 57 prosent av vinmarkene, og jordsmonnet som består av sand og silt (slamavleiringer), gir en fruktig, lett og delikat eau-de-vie. De neste 40 prosentene vinmarker finner en i Armagnac-Tenarèze. Her er jordsmonnet basert på leire og kalkstein, noe som gir en mer rik og fyldig eau-de-vie som passer for mange år på fatlageret.

Haut-Armagnac blir gjerne kalt «hvit» armagnac på grunn av de store mengdene kalkstein i området. Området ble først beplantet med vinstokker på 1800-tallet – på grunn av stor etterspørsel. I dag eksisterer vinmarkene fortsatt, men avkastningen utgjør bare tre prosent av totalproduksjonen.

Det er anslagsvis 40-50 negocianter, ni kooperative kjellere og 300 produsenter involvert i armagnac-produksjonen, og årlig tappes rundt seks millioner flasker. Av disse eksporteres rundt 45 prosent til 132 land.

Druene (Ugni-blanc, Folle Blanche, Colombard og Baco) kommer fra et område på 37.000 mål (3.700 hektar) – mens potensialet innenfor de tre områdene er på hele 140.000 mål. Armagnac fikk sin Appellation Contrôlée (AOC) 6. august i 1936.

Baco 22A– noe for seg selv

Druene som dyrkes i Armagnac er valgt på grunn av forskjellige egenskaper, blant annet på grunn av evnen til å tilpasse seg klima og jordsmonn. Totalt benyttes cirka ti varianter. Druer som ugni blanc, folle blanche og colombard er godt kjent, men baco er noe for seg selv. Dette er en krysning av folle blanche og noah, og baco ble utviklet etter vinlusangrepet av Monsieur Baco som var lærer – og interessert i druer. Druetypen har funnet seg vel til rette i Bas-Armagnac der den gir et rundt og mildt brennevin med hint av moden frukt – spesielt etter lang lagring.

Det har vært litt opp og ned med populariteten til Baco i de høyere kretser, og en periode var det ikke lov å bruke druen. Den ble så godkjent i 2005, men det ryktes at godkjenningen ville forsvinne. Det siste er at Baco kun kan benyttes til å lage vin som siden skal brennes og foredles til armagnac.

L’alambic armagnaçais

Mens naboene i nord (les: Cognac) sverger til dobbel destillasjon, ble dette forbudt i armagnac etter vinlusas herjinger. Forklaringen skal være at både enkeltpanner og dobbelt destillasjon gir større tap enn den kolonnen som nå benyttes; en kontinuerlig kolonne som ble patentert i 1901. Pannen inneholder gulv med klokker. Vinen forvarmes i beholderen som inneholder kjølespiralen før den ledes inn i kolonnen over øverste gulv. Vinen renner nedover i kolonnen mens temperaturen øker.

Nederst i kolonnen går alkoholene over i dampform. Dampen går så fra toppen av kolonnen til kjølespiralen. Destillatet, eau-de-vie, skal ha en alkoholstyrke på maksimum 72 prosent – og det kan heller ikke være svakere enn 52 prosent. Som oftest holder brennevinet fra 52 til 60 prosent.

Ellers skal selvsagt all brenning foregå innenfor det geografisk avgrensede området. De fleste har fastmonterte kolonner, men det er også noen som kan henges bak på traktoren. I våre dager er det kun seks personer igjen som har ambulerende destillasjon som arbeid.

Destillasjonen må være avsluttet innen 31. mars året etter vinhøsten, men mange produsenter velger å destillere så raskt som mulig på grunn av høy gjennomsnittstemperatur i Armagnac – noe som kan gi dårlig vin om den lagres for lenge. Destillatet legges så på fat der de fleste er på 400 liter.

Foto: Lars Ole Ørjasæter