Spaghetti og pizza er den menyen som dagens norsk familier, enten de består av to, tre eller seks personer, lettest enes om. Og vi er lei hetsen mot de italienske innvandrerne eller kulinariske erobrerne. Så vel pasta som pizza er i utgangspunktet sunt! Ingrediensene er stort sett de samme: mel, olivenolje, tomater, krydder, urter, ost og kjøtt. Når de beskyldes for å representere et kostholdsproblem, relaterer det seg nok heller til mengden ost som maten innhylles i og brusen som drikkes til, enn rettene som sådan.
Og pasta i dens utallige former servert med litt saus er ikke bare sunn mat, men også svært smaksrikt, lettvint og billig. Denne pastaretten er Spaghetti all''amitriciana, en variant i det smakssterke hjørnet som kanskje ikke er noe for småbarnsfamilien, men vi tror at tenåringer med litt utviklete smaksløker, eller hensovnede sådanne, vil sette pris på eller våkne av den. For rettens smaksstyrke stammer fra en liten tørket pepperfrukt med djevelsk styrke som heter peperoncini. Den må brukes med stor forsiktighet, i hvert fall for sarte norske ganer. Men der hvor den retten stammer fra, fjellbyen Amatrici, midt mellom Roma i vest og Adriaterhavskysten i øst, er dette en hyppig brukt ingrediens. Selv om peperoncinien dyrkes lenger sør, i Apulia, området som danner helen i den italienske støvelen.
Det er sauegjeterne som har ansvaret for at ingredienser og mattradisjoner har spredt seg over så vidt store områder. Og Spaghetti all''amitriciana er en typisk rett i så måte, sausen skal kokes relativt lenge, men den greier seg stort sett selv etter at alle ingrediensene er kommet i gryta. I den opprinnelige versjonen er det en pastatype med navn bucatini, som er hul spaghetti, som brukes. Den er ikke tilgjengelig i Norge, så vidt vi vet, men fersk spaghetti, enten fra butikken eller selvlaget, er utmerket til. Du kan også bruke tørket penne rigate, store makaronirør.
Etter å ha prøvd en rekke italienske viner kokte det ned til tre utfordrere i samme prisklasse, en fra nord og to fra sør. Vi begynner i nord først, med en valpolicella, for mange den beste pastavinen. Vår valpolicella kommer fra vingiganten Pasqua som opererer over hele Italia, men som sender fra seg viner av høy kvalitet i forhold til pris. Valpolicella Vigneti del Sole 1998 er også en slik. Prisen er behagelige 84,20 kroner (varenr. 32793, bestillingsutvalget). Her får du en vin med stor bløthet og nærmest perfekt saftighet i forhold til pasta.
Vi har testet vinene mot to utgaver av ukens rett, én servert slik italienerne gjør det, altså med lite saus og ost, og en norskere vri med mye saus og masse parmesan på toppen. Gitt smaksstyrken i retten, er dette to vidt forskjellige utfordringer for en vin.
Valpolicellaen tar så vel den italienske som den norske vrien svært godt selv om mange vil oppleve den som litt lett i forhold den sausrike retten, men for en mer finstemt gane føles valpolicellaens evne til å friske opp og parere peperonciniens lett brennende styrke svært behagelig. Men den er på grensen, særlig hvis du velger full dose med pepper.
Télero Salento Rosso 1998 er et riktig sjarmtroll og en smaksbombe i forhold til prisen. Vinen kommer fra Puglia, nærmere bestemt Salento-halvøya, altså den virkelige helen. Den er laget av druen negroamaro med tillegg av sangiovese og montepulciano. En saftig vin med fin balanse mellom fruktsødme og -syrer. Ettersmaken er god med lett bitterhet. Den er fyldigere med større islett av sødme enn valpolicellaen og derfor utmerket når det er mye saus med mye pepper på spaghettien. Den gjør imidlertid også en fin jobb mot den italienske vrien på retten.
Men det er her Castel del Monte 1998 trår til og er den suverene matchen av de tre. Vinen som er veldig italiensk i stilen, kommer også fra Puglia, bare litt lenger nord i fylket enn Télero. DOC''et (denominazione origine controllata) Castel del Monte henter navnet fra den imponerende middelalderborgen ved samme navn. I dette ultraskrinne jordsmonnet dyrkes druen uva di troia samt aglianico, sangiovese og montepulciano. I vår vin er det de to første som er brukt.
