Bergenserne hevder sågar at det var nettopp i byen mellom de syv fjell at den norske akevittens vugge sto. Det vi vet er at slottsherren til Bergenshus, Eske Bille, avsendte et brev til erkebiskop Olav Engelbrektsson i Nidaros den 13. april 1531. Her sto det å lese at Bille «sender Hans Velærverdighet noget Aqua Vitae til hjelp mot alle sykdommer, så vel innvortes som utvortes».

Fem år senere kom reformasjonen med brask og bram, og forholdet til alkoholholdige drikker ble noe forandret, både hos leg og lærd. Men ikke alle tok Luthers lære bokstavelig. I 1624 måtte en innføre forbud mot skjenking av øl og brennevin i brylluper. Ja, det gikk så langt at en til og med forbød prestene å brenne sitt eget brennevin i 1638.

I tidligere tider var brennevin basert på korn, og Bergen var en ikke ubetydelig importhavn for disse frøplantene. Rundt midten av 1700-tallet skal det ha vært 15 brennerier med til sammen 27 kjeler i Bergen. I årene som fulgte var det litt opp og ned, både med antall brennerier og om det var lov eller ikke lov å bedrive den edle destillasjonskunsten. I 1818 var det kun seks brennerier tilbake, og blant disse var H.R. Martens Brænderi. Med bakgrunn i resepter fra blant andre dette er det at destillatør Halvor Heuch hos Arcus Produkter nå har gjenskapt Bergensakevitten.

Selv om «originalen» hadde korn som basis, er dagens Bergens Aquavit 1818 (34242) basert på potetsprit.

- Kornspriten ble utkonkurrert av potetspriten rundt 1830, men for å gjenskape litt av spritkarakteren fra tidlig 1800-tall har vi tatt inn noen av de gamle smakselementene i spriten. På den tiden ble spriten gjerne drukket uten smakstilsettinger. Derfor er bergensakevittens reseptur enkel i forhold til antallet krydder og klassisk for den tidsepoken. Hovedingrediensene er karve og anis, forteller Heuch.

Akevitten framstår som en ren krydret karveakevitt med et lite anisinnslag. Dette er en god matakevitt med en moderat fatkarakter, og modningstiden er i underkant av ett år.

- De gamle byakevittene lå ikke lenge på fat, og fatene gjorde mer tjeneste som emballasje og transportmedium enn som et instrument for å modne og tilføre brennevinet karakter og styrke, sier Heuch.