I 1700-tallets London var det vanlig å bestille «Three Threads» - en blanding av ale, «beer» og «two penny» der sistnevnte var det sterkeste og mest vellagrede ølet på markedet. I 1720 kom bryggeren Harwood på den smarte ideen å lage et øl som kombinerte alle de tre smakene i «Three Threads». Det nye, mørke og sterke ølet med utpreget humlesmak var brygget på bløtt vann, og i starten bar det navnet «Entire» - det komplette ølet. Historien forteller at stor popularitet blant portørene på Victoria Station i London gjorde at brygget snart skiftet navn til Porter.
Porter er et mørkt og tørt, overgjæret og ugjennomsiktig ale, men ikke så «tungt» i konsistensen som Stout. Porter finnes i flere varianter hvor Robust Porter har en smak av bitter sjokolade og svart malt. Sammen med bitterheten fra humlen får dette ølet en kompleks smak.
Brown Porter er mer mild i tonen enn Robust Porter, og smakskomponentene fra humle og malt er ikke så framtredende. Fargen er også lysere, og fylden er mer moderat og balansert enn i Robust Porter.
Porter skulle lagres skikkelig, og nedtegnelser forteller at ølet måtte lagres til det var «pikant og fyldig». Eksakt lagringstid sto det ikke noe om, men det antas at det måtte dreie seg om fra fire måneder til ett år. Dersom sistnevnte er riktig, måtte brygget ha et svært høyt ekstraktinnhold.
Porter hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Selv om mange britiske puber på 40- og 50-tallet hadde skilt som forkynte at de solgte både «ale and porter», sies det at øltypen knapt var å oppdrive. Irland holdt stand med Porterbryggingen helt til 1973. I de senere årene har Porter opplevd en renessanse der flere mikrobryggerier har gått i bresjen og trykket øltypen til sitt hjerte.
Anbefalt serveringstemperatur er cirka 13 grader, og sjømat som kreps og skalldyr skal være å anbefale på tallerkenen ved siden av ølglasset. Porter og østers anbefales på det varmeste, selv om kombinasjonen høres like merkelig ut som rakefisk og vin fra Sauternes.