Léoville-Las-Cases har en helt spesiell posisjon blant 2. cru-ene, og kravet om en revisjon av 1855-klassifiseringen begrunnes ofte med at nettopp dette slottet hører hjemme helt i toppen, sammen med de ”store fem”. Noen vil sågar hive ut Mouton-Rothschild for å gjøre plass til Léoville-Las-Cases. Blant annet i rapporten, ”An Analysis of Bordeaux Wine Ratings 1970-2005”, utarbeidet av New York State Universitys School of Hotel Administration, fremheves dette slottets prestasjoner.

Lite hi tech

Som ofte har mer til felles med naboen Latour, enn andre St. Julien-slott. Eller skal vi si at Latour er nærmere St. Julien enn resten av Pauillac? I boken om Bernard Ginestet påpeker i alle fall Jacques Legrand at det sørlige Pauillacs jordsmonnskomposisjon har mer til felles med sine naboer i sør.

Kjellermester Bruno Rolland hos Léoville-Las-Cases er upåvirket av slike rykter. Den sindige vokteren av denne vinskatten understreker at ”her gjør vi slik vi alltid har gjort”. Den samme familien har eid slottet i mer enn hundre år. Det betyr imidlertid ikke at ny teknologi er fraværende, men det er ikke det første du tenker på når du kommer inn i kjelleren. Her brukes både store gamle trefat, sement- og ståltanker til selve alkoholgjæringen. Parsellene vinifiseres separat, men for de gamle cabernet-parsellene som inngår i førstevinen, brukes kun trefat.

- Trevirke er mye bedre fordi varmeutvekslingen under gjæringen blir optimal. I ståltanker går det litt for fort, men sement er et bra kompromiss, forklarer han.

Superlekker

To daglige omstikkinger under alkoholgjæringen som tar alt fra 12 til 20 dager med den påfølgende malolaktiske gjæringen som tar sine 4-5 uker, er den enkle oppskriften. Så kommer utvelgelsen av de ulike elementene som sammen skal sørge for at nok en Léoville-Las-Cases går inn i historien. Deretter modner vinen i en blanding av to 65 prosent nye og resten brukte barriques.

Den store vinen har alltid kommet fra de samme parsellene som strekker seg nordover fra St. Julien-landsbyen. Jordsmonnet er svært komplekst med i alt åtte ulike typer i kombinasjon med enten grus eller grusholdig sand. Perfekte forhold for cabernet sauvignon som sammen med cabernet franc står for 90-94 prosent av miksen. Léoville-Las-Cases er derfor en studie i cabernet-raffinement.

I øyeblikket er det 2006 som er på markedet, og det er en virkelig lekker vin med strålende friskhet og flotte tanniner. 2007 som ”frigis” senere i år byr på et nydelig solbærpreg, flott saftighet og med et forfriskende krydderpreg samt fine slanke tanniner. 2008 som bør ligge enda lenger, er simpelthen superlekker, mer elegant kan en cabernetdominert vin knapt bli.

Det mest avantgardistiske du kommer til hos Léoville-Las-Cases er bruken av laserpreging. Alle flaskene utstyres med dato for tapping samt navn på korkleverandør. Både for å unngå svindel og for å registrere svingninger i kvalitet for ”le grand vin”.

Godt integrert eik

Clos du Marquis, som regnes som slottets annenvin, er egentlig ikke det. Den kommer alltid – det vil si siden 1902 - fra de samme vinmarkene vest for slottsparsellene. Jordsmonnet er her et helt annet, den dype grusjorden er erstattet med grusholdig sand og sand- og kalkholdig leire. Mikroklimaet er litt kjøligere og druemiksen en helt annen, med en tredel merlot. Resultatet er en veldig elegant vin med flott saftighet i klassiske årganger som 2007 og 2004. Mykere og enda mer St. Julien enn Léoville-Las-Cases.

Fra og med 2007-årgangen kommer det imidlertid en ny vin, deres egentlige annenvin, som henter sine druer fra de yngste vinstokkene på slottets til sammen 98 hektar. Denne vinen som sannsynligvis vil hete Le Petit Lion, lanseres i løpet av 2010. Jean-Hubert Delon eier også Nenin i Pomerol og Potensac som for øvrig er den eneste i Médoc som er klassifisert som Cru Bourgeois.

I motsatt ende av St. Julien, likevel ikke mer enn et par kilometer, ligger Ducru-Beaucaillou. Dette slottet har gjennomgått et omfattende oppstrammingsprogram for å finne tilbake til det som kan kalles essensen av St. Julien, og for å forsvare sin posisjon blant ”the super seconds” – altså 2. cru-ene som konkurrerer i førstedivisjon. Det betyr cabernet-dominans (85 prosent) og inntil 90 prosent ny eik. Men som på grunn av veldig god konsentrasjon, ikke merkes.

I kjelleren hviler dessuten fatene på galvaniserte jernsviller i stedet for tre. – Dermed unngår vi uønskete odører som følge av at trevirket trekker til seg fuktighet, forklarer kjellermester René Luseau (bildet tv) som henter fat fra fem ulike leverandører. Han er veldig opptatt av hygienen gjennom hele prosessen. For hver liter vin som produseres, trengs 7 liter vann til renholdet. Vannet resirkuleres i et fellesanlegg som Médoc-slottene tok initiativ til i 2000.

Ekstrem seleksjon

Det jobbes så nært økologisk som mulig i vinmarken, og i stedet for traktorer brukes hester og esler i så stor utstrekning som mulig. - Selv eggene som går med til klaringen er økologiske, slår Luseau fast.

Under innhøstingen er 300 i arbeid. Druene sorteres grundig i vinmarkene for å unngå en hver form for råte, umodne druer eller løv. Etter alkoholgjæringen tappes vinen fra de store tankene, og helles tilbake for malolaktisk gjæring. Pressvinene derimot fylles i mindre fat for å vurderes separat før de eventuelt blandes med resten. Den ekstreme seleksjonen av druematerialet er en av forklaringene på Ducru-Beaucaillous solide posisjon i teten.

Borie-familien har eid slottet i mer enn 60 år og er femte eier siden 1720. Ducru-Beaucaillou er derfor er mye mer privat slott enn de andre toppslottene i Médoc. Borie-familien bor her fortsatt. Og, Bruno Borie, slottsdirektøren selv, er absolutt en mann med sans for detaljer. Hans samling av moderne kunst samt introduksjonen av arkitektonisk nytenkning i dette urklassiske området løfter slottet ytterligere frem i teten.

Den nye fatkjelleren som stod klar i 1999 er nemlig gravd ned i grunnen for å utnytte tyngdekraften og naturlig temperaturkontroll. Men opprinnelig var slottet bygget oppå vinkjelleren hvilket er svært uvanlig for Médoc.

2008 stor suksess

Ducru-Beaucaillou har gjennom flere århundrer vokst seg til en kjempeeiendom på til sammen 245 hektar som strekker seg fra elvebredden og innover i appellasjonen. De 35 hektar vinmarker som inngår i selve Ducru-Beaucaillou-cuvéen ligger nærmest slottet. Slottet har på samme måte som Léoville-Las-Cases og Latour, ingen annenvin i vanlig forstand. De 35 hektarene som gir druer til Croix de Beaucaillou grenser til Léoville-Barton og Lalande-Bories vinmarker ligger midt mellom Talbot og Lagrange. Samtlige med appellasjonen St. Julien.

Av de tre finnes den groveste grusen og det dypeste gruslaget, opptil 8 meter dypt, hos Ducru-Beaucaillou. Noe som for øvrig reflekteres i navnet (vakre rullesteiner). Vinmarkene er dessuten plantet i en svak helling som sikrer god drenering. Det betyr at de er østvendte hvilket forklarer at druene aldri blir overmodne, men bevarer finesse selv i varme år.

2008 er en stor suksess for Ducru-Beaucaillou med et vanvittig presist solbærpreg og flotte mineraltoner. Syren er frisk og levende, og tanninene borger for et langt liv. Denne årgangen skiller seg ut ved en ekstra lang vekstsyklus, 120 dager mot normalt 105. En kjølig august forsinket modningen, som igjen ”eksploderte” da varmen satte inn igjen fra midten av september. Noe som kommer godt med for en vin som skal hvile lenge.

2006 er en tanke mer delikat, men solbærpreget, syrene og tanninene er til stede i fullt monn. Croix de Beaucaillou er ikke på samme nivå, men solbærkarakteren i 2008-utgaven er absolutt lekker, og en vin som byr på god bordeauxvaluta.

Foto: Jan H. Amundsen