Whisky fra øya Islay er populært i Norge. Mange har stiftet bekjentskap med merker som Laphroaig og Lagavulin, og blitt overveldet av den kraftige røyksmaken. Men ikke all whisky fra denne forblåste, og i sin tid norske øya, Magnus Berrføtt ligger nemlig begravd her, inneholder like mye røyksmak. Bowmore er eksempelvis på et litt mer humant nivå, og det finnes en whisky nesten uten røyk i det hele tatt.
Den heter Bruichladdich, kjent som Laddie blant venner, og den har nylig gjort sitt inntog på det norske markedet.
Hva er det imidlertid som gjør Bruichladdich så forskjellig fra sine naboer? Svaret er å finne i produksjonsprosessen. Fremstilling av maltwhisky starter ved at bygget maltes. Dette foregikk tradisjonelt ved at fuktet bygg ble lagt utover et gulv, og så ble det vendt flere ganger i døgnet. Spiringen ble avbrutt ved å tørke bygget, og tørkingen foregikk ved å brenne torv. Når torv brenner, oppstår kraftig røyk,
og bygget vil naturlig nok tiltrekke seg røyksmaken på denne måten. Jo lenger torven brenner, desto mer røyksmak får det maltede bygget.
Bruichladdich har sine lange tradisjoner til tross vært ute av produksjon i en god del år. En gruppe med lokale entusiaster med støtte av firmaet Murray McDavid overtok, og destillerte for første gang etter gjenåpningen i fjor vår. Sentralt i eiergruppen er Jim McEwan, en markant whiskypersonlighet som er innfødt Islay-beboer. Han har jobbet i 37 år for Morrison-Bowmore-gruppen, som eier Bowmore-destilleriet, og flere andre i Skottland.
McEwan var en slags reisende ambassadør for gruppen, og han var for en del år siden på besøk i Oslo hvor han foredro iført kilt, blant annet for undertegnede.
Da McEwan tok over som manager og var i ferd med å få i gang det nedslitte destilleriet på nytt, ble Norsk MaltWhisky Lag ønsket hjertelig velkommen til et besøk. McEwans initiativ på øya ga inntrykk av en meget sterk lokalpatriotisme, og å ha vært en skikkelig vitamininnsprøyting. På denne delen av Islay hadde det vært vanskelige tider, der nedleggelser var mest vanlig, men med gjenåpningen av Bruichladdich var trenden snudd. De gamle destilleriarbeiderne hadde fått jobbene sine tilbake, og McEwan var som vanlig propp full av planer om hvordan det videre arbeidet skulle skje.
Deretter kan de få kjøpe en del av sitt fat og følge med på utviklingen i årenes løp. Mens kurset pågår, skal whiskyentusiastene også kunne nyte godt av foredrag fra og samvær med lokal ekspertise. Jim fortalte at da han introduserte ideen under et besøk i Japan, var det flere hundre personer som hadde meldt sin interesse for å delta på et slikt kurs.
Et annet forhold er at McEwan & Co vurderer forskjellige nye varianter av produktet, delvis med mer røyksmak. Så det er mulig Laddie-tilnavnet i fremtiden ikke lenger vil være dekkende. Bruichladdich ligger vakkert til ved vannkanten, rett over bukten Loch Indaal i forhold til Bowmore-destilleriet. Bruichladdich ligger oppover en liten skråning, og bygningene er strategisk plassert på en slik måte at produksjonsprosessen utnytter tyngdekraften mens den skrider frem. Her er det altså ikke behov for noen pumper. Vakkert er det også.
Skulle du besøke Bruicladdich en gang, må du nok la deg overtale til å besøke den vakre stranden noen kilometer vest for destilleriet. Her kan du, i følge McEwan, stå og nyte et glass Bruichladdich, gjerne den 15 år gamle som ikke er tilgjengelig i Norge, men som smaker fortreffelig, og tenke deg at du ser over til Amerika, det er nemlig ikke noe som ligger mellom.
Foto: Bruichladdich
