Torskerogn lider en noe anonym skjebne som blekt følge til skrei. Mange vegrer seg for å sette til livs så mange ufødte fiskeliv i en jafs og andre synes rett og slett ikke om smaken som er lett søtlig, klebrig og ikke veldig utpreget fiskelik. Kokt torskerogn uten annen smakstilsetning enn salt er i seg selv ganske nøytral og nesten kjedelig. Og nettopp derfor er torskerogn en utmerket råvare for videre bearbeiding.
Jeg har valgt å smak den til med gin og einerbær og en meget forsiktig dose med røyksyre. En ingrediens som ofte kan være en kaviarkiller siden for mye er lite godt, men rå torskerogn trenger røyksmak for å komme til sin rett. Så bruk gjerne en dråpeteller for å være på den sikre side særlig hvis du halverer oppskriften. Selvsagt kan du røyke rogna (etter salting) i en Aburøk eller tilsvarende men også i dette tilfellet lønner det seg å være forsiktig, spesielt hvis rogna er liten. Servert med vaktelegg, rømme, rå løk og toast blir uansett din hjemmelagete kaviar et lite festmåltid i seg selv.
Verken rå løk eller eddik er lett match når drikkefølge skal velges til denne menyen. For å finne noe som passer til begge, må vi konsentrere oss om en hvitvin med bra men ikke for skarpe syrer og samtidig god fruktsødme, og da må vi nok litt opp i pris. Den italienske musserende Bellavista Franciacorta Alma Cuvée Brut (33106) er tilnærmet uovertruffen. Den får svak konkurranse fra en annen italiener, Pieropan Don Pedro Soave Classico 2013 (31940) som kjennetegnes av stor fruktighet og fruktsødme kombinert med akkurat passe syrefriskhet. En meget god og anvendelig vin.

Til rognpuddingen alene er imidlertid en tredje hvit italiener enda mer perfekt, Masi Masianco 2013 (42221). Dens fruktighet fyller hele munnen, syrene er bløtere og oppleves derfor som enda mer føyelig overfor den strie vinaigrettesausen.
Rødvin er vanskelig til rogn, og i hvert fall når den får følge av en slik saus som bois Boudran. En rosévin derimot, som Rosaura 2014 (33115), gjør en god jobb.