Selv om bokkøl ikke er blant de mest dagligdagse øltypene, har norskbrygget bokkøl tradisjoner å se tilbake på. Da Fram forlot Christiania den 24. juni 1893 var det flere kurver med Ringnes bokøl ombord - til bruk ved helt spesielle anledninger. Da den svenske oppdagelsesreisende grev Hamilton skulle utruste en ekspedisjon i 1899, henvendte han seg til Ringnes for å få tak i det samme styrkende ølet som Nansen hadde hatt med på Fram. En beæret Ellef Ringnes ga følgende svar: «Det vil være os en stor Glæde at kunne forsyne Deres Expedition til Spitsbergen med Øl af samme Sort, som Nansen havde med paa sin Polarfærd, nemlig Bokøl. Prisen paa denne Ølsort er 38 Øre pr. 1/1 Flaske minus 10% Rabat, og i dette Tilfælde levert franco Bergen...»

Noen bryggerier produserer en variant som kalles dobbelbokk eller Doppelbock. Her er ekstraktinnholdet over 18 °Plato (se ramme), og alkoholstyrken skal være på minimum 6,8 volumprosent.

Likevel er variasjonene store. Tyske Kulmbacher Brauerei (de med den femliters øltønna vi kan få kjøpt på Vinmonopolet) brygger en variant under merkenavnet E.K.U. som heter Kulminator. Denne har et ekstraktinnhold på 28 °Plato og et alkoholinnhold opp til 13,5 volumprosent.

Noe av det sterkeste som er å få er «Triple Bock» fra amerikanske Samuel Adams. Ølet inneholder 17 volumprosent alkohol, så vi bør kanskje være litt forsiktige med å bruke det som tørstedrikk en varm sommerdag...

Ølet fra Einbeck, som antakelig var et mørkt, overgjæret hveteøl, ble eksportert til alle hansabyene i Tyskland og Baltikum. Selv om ølet var overgjæret og i utgangspunktet lite holdbart, bidro sannsynligvis alkoholen til å forlenge holdbarheten.

Det heter seg at en hertug fra området giftet seg med en aristokratdatter fra Bayern. Brudgommen hadde blant annet med seg flere tønner med Einbeck-øl, og drikkevarene ble så populære at flere av byens innbyggere bestilte mer. Til slutt ansatte de like godt en bryggerimester fra Einbeck for å produsere selv i stedet for kjøre ølet gjennom hele Tyskland. På det bayerske tungemålet ble Einbeck etter hvert til Oanbock - og dermed hadde ølet fått sitt navn.

Hofbräuhaus i München produserer flere bokkølvarianter og ser på seg selv som bryggeriet som oppfant denne øltypen. En annen variant av navnestriden går ut på at navnet «Bier von Einbeck» ble forkortet til «beck bier». Senere skal «beck» ha blitt til «bock» på grunn av dialekten i området. Atter andre påstår at dette var et tradisjonsøl som kun ble brygget i Steinbukkens tegn.

I dag er det bare ett bryggeri i Einbeck som produserer undergjæret øl. Einbecker Bräuhaus har til gjengjeld tre forskjellige bokkølmerker. Alle har fellesbetegnelsen Ur-Bock. Ett av dem er mørkt (Dunkel), ett er lyst (Hell), mens det siste er en bortimot svart versjon som kun brygges om våren.