Det begynte med et ønske om å besøke en av Italias mest berømte grappamakere. Men det ante meg at det ikke kom til å bli enkelt. Romano Levi fra Neive i Piemonte er notorisk sky og tilbaketrukket.
Grappaelskere kaller ham den himmelske grappamakeren, og fra hele verden valfarter de, som pilgrimer, til det lille destilleriet nord i Italia med et fromt ønske om å få et lite glimt av grappaevigheten gjennom en flaske av det hellige ildvannet. Men det blir ofte med ønsket, for ingen som besøker Levi er sikre på hvor mange flasker de kan få kjøpt, eller om de i det hele tatt får kjøpt en eneste flaske. Grappamakeren ser nemlig an hver eneste besøkende, og liker han deg ikke, risikerer du å reise tomhendt hjem igjen. En merkelig måte å drive forretninger på, men så driver Romano Levi heller ikke med forretninger. Han driver med kunst. Grappakunst.
Det ante meg at et besøk, for ikke å snakke om et intervju, ville bli vanskelig, og jeg omgikk hele problemet ved å la det ligge. Ringte jeg på feil dag ville jeg kanskje få nei, og dermed miste hele saken, så jeg gjorde i stedet avtaler med andre vin- og osteprodusenter i området. 
Og det bakkede, mykt kurvede landskapet Langhe sør i Piemonte mangler ikke interessante objekter i så måte. Det er herfra de kommer, barbarescoene, baroloene, det berømte piemontesiske kjøttet, for ikke å snakke om alle ostene og sist men ikke minst den hvite trøffelen. Kulinarisk sett er Langhe ett av verdens mest interessante områder, så det var endelig nok å se. Den himmelske grappaen kunne vente. Du kan kanskje si at jeg ventet på et mirakel. Og det var nærmest et mirakel, det som etter hvert hendte.
Samleobjekt
Jeg var nettopp ferdig med et besøk hos en vinprodusent i Barbaresco da jeg igjen var på tråden til grappamaker Levis USA-agenter. Kunne de organisere et besøk?
Men, neida. Jeg måtte bare reise ned til destilleriet, sa de, for så å satse på at jeg traff Levi hjemme. Og at jeg traff ham i et heldig øyeblikk.
- Kunne ikke de ringe ham? - Nei, men bare ring på døren og snakk med ham.
Vel, det er enklere sagt enn gjort når du ikke behersker språket. Fantes det et internasjonalt grappategnspråk jeg ikke visste om? En eller annen hemmelig, universell kode som måtte knekkes? En audiens hos paven virket mer oppnåelig i det jeg entret den knøttlille vinbaren La Gibigianna i Barbaresco. I tillegg til å servere et stort utvalg gode, piemontesiske viner og oster ville nemlig ryktene ha det til at innehaveren var en pasjonert Romano Levi-samler. Og at han, i hvert fall tidvis, var i direkte kontakt med den himmelske grappamakeren. Det var verdt et forsøk.
Åpen ild
Under hele den månedslange italiaturen hadde jeg møtt mennesker med meninger om Romano Levi og hans sterke grappa.
- Levi lager en fantastisk grappa. Røff, nærmest vanvittig smaksrik, men han er beryktet for å være litt, hva skal jeg si...rar.
Kokken Marco Cavallero på spisestedet Locanda del Riso e dell'Oblio i landsbyen Testico retter pekefingeren mot tinningen for å illustrere hva han mener.
- Romano Levi er ikke bare en av de beste grappamakerne i Italia, han er først og fremst en kunstner; en poet, legger stamgjest Alfredo engasjert til. Ikke bare er grappaen hans kunstverk i seg selv, hver eneste flaske er også dekorert med håndskrevne etiketter med små tegninger og beskjeder. - Og hver eneste etikett er unik! Romano Levi er verdens eneste grappakunstner, sier han, og tar en slurk av det flytende kunstverket.
Og den spesielle kunstformen arter seg på flere måter. I første omgang gjelder det selve grappaen. Under destilleringen er den svært følsom for temperaturforandringer, men Romano Levi insisterer på å destillere på gamlemåten, over åpen ild.
- Det er vanvittig, forteller etter hvert innehaver Francesco Gigliotti fra vinbaren La Gibigianna i Barbaresco, som har samlet på Levi-flasker siden femtenårsalderen.
- Å lage grappa på denne måten er ekstremt vanskelig, nesten umulig. Hvordan kan du kontrollere temperaturen godt nok når du jobber med åpen ild, spør han. Det krever, ikke bare mot og erfaring, men en intuitiv forståelse som grenser til det overnaturlige.
- Om han kunne ordne et besøk neste uke? Ai, ai, ai. Å berge vinavlingen dette året fra det ufyselige været virket enklere, men OK, han skulle i hvert fall gjøre et forsøk.
Og fra dette øyeblikk skjedde alt i et vanvittig tempo. Francesco fikk via diverse kontakter tak i mennesker i Levis nærmeste omgangskrets, og i løpet av et par korte minutter fikk han svaret: Romano er her.
Og han er i godt humør! Kom! Nå!
- Nå? Men jeg har en avtale i Barolo om en time, prøvde jeg. -Får ikke hjelpe, det er nå eller aldri. Bareieren stengte baren og nærmest løp mot bilen. Han skulle vise vei til destilleriet. Og det med en gang. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde følge med ham på den raske, italienske bilturen mot Neive. Vi styrtet ut av bilene og småløp mot inngangsporten til grappadestilleriet. Fire, fem meter fra selve porten stoppet Francesco plutselig og gjorde tegn til at vi heretter måtte trå varsomt.
-Tranquilo, hvisket han, og så ble vi stående et par minutter utenfor verdens mest berømte inngangsport, rent grappamessig, før vi endelig slapp inn.
MirakeletDet første som slo meg var hvor mange mennesker som var der. Og at alle var, nesten himmelsk stille. Ingen snakket høyt. De bare var der. Mange hadde små grappaglass i hånden, og drakk den gylne drikken med andakt. Vi så destilleriet. Vi klappet kattene som malte omkring, vi la merke til all kunsten som hang på ytterveggene, den rolige stemningen. Og så plutselig sto han der. Romano Levi. Kom vi helt fra Norge? Har du smakt grappaen min? Vil du se verkstedet? Ta bilder? Bli med. Her skal du få en flaske. Her skal du få boken min, vil du jeg skal skrive en tilegnelse? Vi bare nikket.
Alt var over på 20-30 minutter. Den gamle mannen poserte foran kamera, svarte på spørsmål, ønsket oss lykke på reisen, før han stille ogrolig forsvant og lukket døren etter seg.
Vel tilbake i Barbaresco forteller Francesco videre om grappakunstneren. Alt dette med at han er vanskelig, er bare tull. Han liker ikke folk som kommer til ham bare fordi de vet at flaskene hans er dyrebare, han liker folk som virkelig setter pris på grappaen.
- Jo da, hver eneste etikett er håndtegnet. Bildene har et barnslig, enkelt preg som reflekterer Levis menneskesyn, forteller han. Han deler livet sitt gjennom etikettene.
Det virket som helligbrøde, men det måtte gjøres. Vi brøt seglet, og åpnet flasken. Smaken satt i munnen flere minutter etter at den sterke spriten var svelget. Den bredte seg rikt utover. Åpenbarte seg. Helt ulik noen annen grappa.
- Han kalles den himmelske grappamaker, men blir du kjent med ham, vil du forstå at han er usedvanlig menneskelig og ydmyk; en enkel sjel, husket vi en restauranteier hadde fortalt oss. - Han lager en vanvittig god grappa, men det er jo bare grappa. Det spesielle er at han egentlig er en kunstner. Grappaen er hans måte å distribuere kunsten på. Ser du etikettene han har laget, vil du se massevis av historier, tegnet med en følsom og menneskelig strek. De kunne vært stilt ut på egen hånd, men de finnes bare på grappaflaskene hans! Romano Levi er en grappakunstner. Verdens eneste.
Og galleriet hans kan ennå besøkes. Er du heldig og trår varsomt, får du kanskje kjøpt en flaske.
Tekst: Marius Mørk
Foto: Francesco Agnesi
.png "Vinsmaking i Oslo 24. mai")