Nå kan du gratis få godbiter i pollisten som e-post. Se lenger ned for mer informasjon.
Jeg har det, og Antoniolo er storfavoritten. Dessuten er Antoniolo Gattinara 2006 (42614) å få i de fleste polutsalg, og det er en god trøst i disse stressende førjulstider. Elegansen og friskheten er dens store styrke sammen med en god fasthet fra både topp syre og fine slanke tanniner.
En allerede deilig men fortsatt lovende vin for de neste seks-sju årene. Best av alt er at den kan nytes til det meste - alt fra så vel pasta eller kveldskos med spekemat til et saftig stykke kjøtt. Dessuten er den nydelig alene. Husk bare at den trenger et glass med god plass for at den skal vise frem alle sine attributter.
Årsaken til at gattinara kan hevde seg i samme klasse som de to øvrige nebbiolo-storhetene, er på den ene siden selve stilen og på den andre siden historisk. Gattinara er på sitt beste svært innsmigrende, nærmest sensuell, og med en usedvanlig frisk syre samt slankere tanninstruktur til nebbiolo å være. Men uten at det går utover lagringsevnen - heller tvert om.
For i tidligere tider var gattinara mer ettertraktet enn både barolo og barbaresco. Mye på grunn av at området hadde et langt større vinmarksareal enn de to andre som ligger lenger sør i Piemonte, og dessuten lavere i terrenget. Men også fordi vinstilens renommé er gammelt og godt. Allerede i det første århundret omtaler Plinius den eldre uva spinea, trolig det samme som spanna (det lokale navnet for nebbiolo), som "druen som spiser av tåken" (quae sola alitur nebulis). Og nettopp tåken som er så typisk for den kuperte delen av Piemonte, er det som har gitt navn til nebbiolo.
Klimaendringene jobber dessuten for at gattinara går mot en gullalder. For mens Langhe trues av stilendring takket være økte gjennomsnittstemperaturer, gjør de åslandskapet hvor gattinara kommer fra mer klimatisk optimalt. Men gattinara vil for alltid være en miniputt i nebbiolosammenheng med sine rundt 100 hektar. Da er vi heldige her til lands som har så vidt godt utvalg av de beste produsentene, for Travaglinis gattinaraer er også vel verd å lukte på.
