Orknøyene er kanskje ikke riktig så forblåst som Shetland litt lenger nord, men ikke så langt fra heller. En rask titt på kartet viser for oss nordmenn kjente navn som Tor Ness, Roaldsay og Egilsay, konstaterer artikkelforfatteren Per Arlov etter sitt besøk.

 

Ikke så rart, i bunn og grunn - dette var en del av Norgesveldet i høymiddelalderen. Magnus Berrføtt la under seg disse og andre skotske øyer, men ble drept i 1103 da han forsøkte å erobre Irland. Han ligger forresten begravet på Isle of Islay, den viktigste skotske whiskyøya lenger sør.

 

Orknøyene var under norsk herredømme i flere hundre år. St. Magnus-katedralen i Kirkwall var hovedsetet for bispedømmet på Orknøyene, som var underlagt erkebispesetet i Nidaros. Men pest og andre ulykker gjorde at det gikk tilbake med Norgesveldet, og da kong Christian I skulle gifte bort sin datter Margarete til den skotske tronarvingen, måtte han pantsette Orknøyene for å dekke medgiften. Hebridene (inkludert Islay) hadde vi gitt opp allerede i 1266.

 

Men dette er en artikkel om maltwhisky, ikke om historie. På Orknøyene ligger altså Highland Park, det nordligste destilleriet i Skottland. Det fikk sin lisens så tidlig som i 1798, og det planlegges en egen jubileumswhisky for å markere dette. Det hadde alt før dette vært drevet ulovlig destillering der i en tid. Den mest kjente skikkelsen fra denne tiden het Magnus Eunson. En gang han fikk besøk av tollere, plasserte han sine ulovlige produkter i spann, satte en likkiste over og samlet en gråtende sørgeskare rundt. Og tollerne lot seg lure.

 

Moderne Highland Park er en av de virkelig klassiske skotske whiskyene. Regionsmessig er det en øy-whisky, som generelt er kraftigere på smaken en høylandswhisky, men ikke fullt så røykpreget som noen av Islay-whiskyene. Torvlaget på Orknøyene er ikke så dypt som andre steder i Skottland, og er ganske så lyngpreget. Dette påvirker smaken, og blir ytterligere forsterket av at lyng kastes på den brennende torven under tørkingen av bygget.

 

 

Da artikkelforfatteren besøkte destilleriet, kom han i tide før produksjonen stoppet opp et par ukers tid. Hele bemanningen skulle nemlig ut å kutte torv for kommende års forbruk. Det er en skikkelig krevende jobb.

 

Highland Park er en av veteranene på den vanlige listen til Vinmonopolet her på bjerget. Det er nemlig ikke så mange årene siden at den kom inn som det tredje eksemplaret av arten maltwhisky på listen, og har (heldigvis) vært der siden.

 

Standard Highland Park er 12 år gammel. Og den ellers så velutstyrte butikken tilknyttet destilleriet kunne tilby like mange forskjellige aldre som det var farger på T-Forden i sin tid. (Om du ikke kjenner den historien, så ble Henry Ford spurt av sine markedsføringsfolk om det ikke var lurt å tilby forskjellige bilfarger, og han skal ha sagt at de kunne male bilen i hvilken farge de ville, så lenge den var svart.) Samme med Highland Park - du kunne velge mellom 12 år gammel.

 

Men ting endrer seg, og nylig lanserte destilleriet en 18-åring. Artikkelforfatteren var riktignok på en flyplass i London i sommer, men det var Stanstead, og der var utvalget av maltwhisky i underkant av det Fornebu har å tilby. Derfor kan det ikke gis noen førstehånds vurdering av 18 år gammel Highland Park, men derimot av en 25 år gammel jubileumsutgave tappet av Gordon & McPhail innkjøpt i Kirkwall. Minnet om den gjør undertegnede meget motivert til å forsøke å få tak i eldre Highland Park. 12-åringen er god, den eldre var mye bedre.

 

Det finnes forresten et annet destilleri til like ved Highland Park. Det heter Scapa, etter bukten Scapa Flow, som er et velkjent navn for den som er interessert i krigshistorie. Meg bekjent blir det ikke destillert på Scapa i øyeblikket, med det finnes ganske mange tønner som ligger til modning. Scapa er mye mindre torv- og røykpreget enn sin nabo, og er en ganske snill introduksjonswhisky.

 

Scapa markedsføres av eierne Allied Domecq, som har kalt sin nyetablerte serie Defenders of the Malt. Denne trioen består av tre totalt forskjellige representanter for denne edle drikk: Scapa er en slags myk øywhisky, Glendronach er modnet 15 år på sherryfat og minner mest om The Macallan, mens den tredje er Laphroaig, som stadig skryter av å være den mest smaksintensive av alle maltwhiskyer. Alle har sin sjarm og sine sterke sider, og heldigvis er det mulig å få tak i dem alle sammen i Norge.

 

Tekst: Per Arlov

30.9.98