Nå kan du gratis få godbiter i pollisten som e-post. Se lenger ned for mer informasjon.

Friuli skiller seg fra resten av Italia på mange måter. Årsakene er selvsagt historiske, siden det i alle henseender er kortere avstand til så vel Balkan som Østerrike enn til Rom. Lettest er det å spore i områdets tradisjonelle kjøkken, for her er det mye svin, animalsk fett (lardo... namnam) og poteter! Men også druene er tradisjonsrike.

Aase E. JacobsenFoto: Gunnar Mjaugedal

Schioppettino og tazzelenghe er kanskje de aller mest særpregete, og som var i ferd med å forsvinne helt fra området etter vinlusas herjinger. Men i 1978 ble druene atter tatt inn igjen i varmen (les områdets vinlovgivning). Sistnevnte har noe høyere anseelse enn den første, og det til tross for navnet. Tazzelenghe betyr nemlig "noe som stikker på tungen", og umiddelbart høres det ikke veldig positivt ut. Schioppettino er ingen den pusekatt den heller, selv om den også er kjent under navnet ribolla nera, altså den svarte utgaven av ribolla gialla, en av Friulis beste hvite druer.

Dorigo Schioppettino 2007 (59940) gjør ikke skam på schioppettino med sitt gode bitt i smaken. Men duften er blomster- og urtepreget med modne røde bærtoner, ikke ulikt en nebbiolo. En herlig vin til litt fete retter med lyst kjøtt eller lam, gjerne fårikål.

Dorigo Tazzelenghe di Buttrio 2004 (59941) er i enda større grad et nebbioloalternativ, i hvert fall når vi snakker om barbaresco eller gattinara. Bærpreget er fyldig mykt og modent og støttes av flott syre og fine men ikke tøffe tanniner. Den tungestikkende evnen må nok ha vært noe druetypen hadde den gangen all rødvin ble gjæret sammen med stilkene, eller noe som kjennetegner den i dens første leveår. Etter fem år hvorav to år i franske fat, er i alle fall Dorigos versjon veldig harmonisk. Og et flott følge til lam, svin, kalv eller vilt som elg, gjerne med en del fedme i tilbehøret.

Og lardo (nesten 100 prosent rent fett) som du kan risikere å få en hel tallerken med - som forrett, på en av de lokale trattoriaene, er bare helt perfekt sammen med disse vinene.

Girolamo Dorigo har vinmarker to steder utenfor Friuli-hovedstaden Udine, i Buttrio og i Premariacco, noen kilometer fra grensen til Slovenia. Her dyrkes en lang rekke druer, også de internasjonale sortene som overtok scenen i området etter phylloxera. Felles for alle sorter under Dorigos regime er at vinmarkene ligger i skråninger med den for Friuli så typiske kalk- og leirjorden (mergel fra Eocene-tiden). De er dessuten svært tett beplantet, med om lag 10.000 planter pr hektar, hvilket sikrer veldig høy kvalitet på frukten, og et utbytte som er godt under en kilo pr plante.

Dorigo lager også en svært konsentrert utgave av refosco, en annen tradisjonsrik drue for det nordøstre Italia.