Hvordan Jamaica har havnet på denne kaffens så grønne gren med et prisnivå som ligger 15 til 20 ganger høyere enn hva norske kaffeleverandører skal ha oss til å tro er det beste som finnes, er egentlig en snodig historie.

Det begynte med at kaffe ble plantet på Jamaica så tidlig som i 1723 - like etter at kaffen kom til den delen av verden. Fart i sakene ble det først rundt 1780 etter slaveopprøret på naboøya Haiti. Produksjonen toppet seg med 20 millioner kilo i 1814. Det er mer enn 12 ganger det de nå produser i et gjennomsnittsår, og øyas topografi kombinert med datidens mangel på infrastruktur gjør dette til et svært imponerende tall.

På den tiden var Jamaica en av verdens ledende kaffenasjoner i volum. Det aller meste ble gjort for hånd, og transportmidlene var i all hovedsak skulder og esel. Det krevde billig og rikelig med arbeidskraft. Noen år senere, da slaveriet ble avskaffet, gikk plantasjeproduksjonen av naturlig grunner sterkt tilbake. På den annen side dro mange av de frigitte slavene inn i høylandet hvor de fikk jord og etablerte seg som selvstendige små farmere. Deres etterkommere lever som sine forfedre de av jordbruk generelt og kaffedyrking spesielt.

Men jamaicanerne klarte å rote det grundig til for seg selv. Det ble slurvet så mye med høsting, behandling, sortering og lagring av kaffe at deres største kunde Canada i 1943 nektet å ta imot mer før det ble orden i sakene. Dette ble tidenes "wake-up-call" og gjennom et statlig Central Coffee Clearing House skulle all kaffe graderes, sorteres og kvalitetssertifiseres før den kunne eksporteres.

Den engelske innflytelsen har vært stor som slavedrivere, kolonimakt, samfunnsbyggere, utbyttere og partnere i Commonwealth. I løpet av denne perioden ble kaffe fra Jamaica det engelske hoffs favoritt, når de da ikke drakk te eller tok godt for seg av andre av livets flytende goder. Dronning Viktoria og hennes sønn Edward sies å ha gått foran med gode eksempler, og da hadde resten av hoffet egentlig ikke noe valg.

I det samme tidsrom hadde en annen tedrikkende stormakt - Japan - lagt seg til en sterk beundring for alt som skjedde ved det britiske hoff, og derved kom Jamaica-kaffen sigende inn også her, ovenfra og nedover bokstavelig talt. Etter den annen verdenskrig tok dette som så mye annet i Japan, en brå og smertefull slutt, og den kaffen som nå kom til landet var av en så dårlig kvalitet at den knapt ville bli gjenkjent som kaffe om vi fikk prøve den i dag. Da handelen igjen ble frigitt, var det derfor kun minnet om Jamaica Blue Mountain som gjaldt for den japanske overklasse. For å gjøre en lang historie kort havnet etter hvert 90 prosent av kaffen fra Jamaica i Japan, og det gjør den fremdeles.

Systemet med et statlig clearinghouse og etter hvert også et Coffee Industry Board som både sto for sertifisering, eksport og markedsføring gav etter hvert også solide resultater i form av kvalitetsforbedringer. Kaffen ble dermed en betydelig inntektskilde for den nylig selvstendige staten Jamaica, og det er liten tvil om at kaffeinstitusjonene fikk en unik maktposisjon. Få steder er derfor arrogansen høyere og gullkjedene tykkere enn i de øvre lag av The Coffee Industry Board of Jamaica.

Et enkelstålende markedsføringstiltak hjalp også på. For den som kan sin James Bond vil vite at han i sin først film Dr No, etter et par vellykkede basketak - et i sengen og et med "the bad guys" - like ulastelig og uanfektet som alltid fraviker sin faste vodkabestilling og beordrer en flaske Bollinger 53 og en kopp Jamaica Blue Mountain.

Lenge svevde jeg i den villfarelse at dette måtte være ett av historiens første og mest vellykkede "product placement", men nærmere undersøkelser viser at James Bonds skaper Ian Flemming faktisk både tilbrakte en del år på øya og var en svoren Jamaica Blue Mountain afficinado.

Nå er det faktisk ikke Jamaica Blue Mountain alt som dyrkes på øya. Skal kaffen falle inn i denne kategorien, må kaffebuskene vokse innen et geografisk definert område samtidig som kaffen må gjennom Coffee Board'ets kvalitetsnåløye. Går det bra, har du retten til å pakke din kaffe i en forseglet tønne, og du får et sertifikat som bekrefter at dette er ren og ekte vare. Er du utenfor det geografiske området, faller du inn i kategoriene High Mountain Supreme og Jamaica Prime. Eller ..... som også har solid kvalitet men dog ikke så høye priser.

Nå sier det sier seg nesten selv at prisnivået på Jamaica Blue Mountain lett innbyr til kreative løsninger for å dra mest mulig økonomisk nytte av pris- og profilnivå. Det mest nærliggende er selvfølgelig å blande kaffen med noe annet og presentere den som en Jamaica Blue Mountain Blend hvor det siste ordet normalt kommer i små bokstaver. I Japan er det regler for dette og en "blend" må ha 30 prosent genuin vare i sluttproduktet. Nøyaktig hva slags genuin vare sier reglene lite om. Det kan like gjerne være Triage, og reglene sier heller ikke noe om hva de resterende 70 prosent skal være.

Når så er sagt, er det også de som selger ren vare brent og behandlet etter alle kunstens former og regler, og tilbudt i nybrent og nymalt tilstand. Det får du også i Norge i perioder av året.

Avhengighetsforholdet til Japan var i mellomtiden blitt ytterligere styrket ved at Coffee Board'et hadde fått et stort oggunstig lån fra Japan slik at skadene etter orkanen Gilbert i 1988 raskt kunne utbedres. Så gunstig var lånet at da et japansk firma etablerte seg som dyrker, ble grensene for Blue Mountain-området like gjerne flyttet slik at farmen kom innenfor.

Alt dette var selvfølgelig til kraftig irritasjon for de seriøse dyrkerne som da etter hvert insisterte på å selge sin kaffe ikke bare som Jamaica Blue Mountain men også med sitt eget Estate eller merkenavn i tillegg. Etter sterk motstand fra Coffee Board'et er det fra 1997 gitt åpning for dette som en "prøveordning". Den kom til etter mye dramatikk med intriger, maktkamp, politikk og til og med et uoppklart mord som ingredienser. Det som har kommet ut av dette er at de som dyrker de ypperste kvalitetene igjen har fått sin rettmessige plass i solen, og at du nå kan være rimelig sikker på at du får ikke bare den dyreste men også den beste kaffen. Forutsatt at det er en ren ublandet estate-kaffe tatt hjem på forseglet tønne du har foran deg.

Det er svært synd at ingen restauranter i Norge serverer denne kaffen, for det å avslutte et måltid med en kraftfull velbalansert og vinøs kopp Jamaica Blue Mountain med sine undertoner av mørk sjokolade, lær, melon og lime, en cognac av samme kaliber og en sigar av god avstamning er en stor opplevelse. Det er de som er blitt religiøse av betydelig mindre.

Foto: Alf Kramer