Vega-sauen ble sammen med sauebonden Øystein Ludvigsen landskjent etter at dokumentaren Å seile sin egen sjø fosset over landets kinolerreter. Berømmelsen har sin pris. For Ludvigsen innebærer det selvsagt økt besøk av spise- og overnattingsgjester til kaféen Gåkkå på Hysvær - en øygruppe nordvest i havet for Vega - men også stor pågang av nysgjerrige som bare skal se.

- Det tar mye tid for jeg er jo stort sett alene og har mye å henge fingrene i men jeg kan jo ikke jage folk heller. Men noen ganger når jeg har virkelig mye å gjøre, må jeg si fra at dette er ikke noe museum.

For det er først og fremst sauebonde og kafévert Ludvigsen er. Han samarbeider nært med Jon Aga på Vega Havhotell om å tilby Vega-turistene opplevelser for livet. Mens Aga holder seg til sauens edlere stykningsdeler som den svært så smaksrike indrefileten til utegangarlammet som er av typen steinaldersau - eller gammel norsk sau som er det offisielle navnet - anrettet på delikat porselen, satser Ludvigsen på et langt mer rustikt kjøkken.

Men den lokale tilknytningen gir han aldri slipp på. På Gåkkå serverer han marinert og grillet villsau med stor innlevelse. For 200 kroner kan du spise så mye du vil og Ludvigsen sørger alltid for at det er nok mat. Og drikke. For ølforsyningen er mer å stole på enn vanntilgangen. Og siden vi befinner oss i Nordland fylke, men ikke langt unna grensen til Trøndelag, passer det godt med så vel Nordlandspils som E. C. Dahls.

Begge øltypene har nok kraft til å møte den fyldige lammesmaken. Som er utviklet på Hysvær ved at sauene holder til her året rundt og oppnår rik smak i kjøttet ved å spise gress, urter og tang. De samme urtene inngår i Ludvigsens marinade som han holder strengt hemmelig. - Jeg ble tilbudt en halv million for oppskriften under filmfestivalen i Tromsø, men den er ikke til salgs, understreker han i fullt alvor.

Det er ikke bare fôret som bestemmer smaken. - Denne sauerasen er feitere enn vanlig sau siden den lever ute året rundt og fettet er med på å holde den varm. Så hvis et lam ikke er fett nok vil det ikke overleve vinteren, forklarer Ludvigsen. Kjøttet er imidlertid ikke veldig fettmarmorert, da fettet samler seg rundt innvollene og langs ryggraden. Men de 100 lammesøyene klarer seg ikke helt uten tilsyn. - Om vinteren blir det for lite mat, og det kan dessuten bli for kaldt, derfor må vi passe på at det er ekstra høy og litt mel samt et sauefjøs hvor den kan trekke inn ved behov.

Gammel norsk sau er altså en av de opprinnelige norske sauserasene som holdt på å dø ut hadde det ikke vært for at Fylkeslandbrukssjefen i Hordaland Paul Moberg på 50-tallet tok initiativet til å redde denne særpregete rasen med 3000 år lang tradisjon langs kysten.

- Da jeg kom med denne sauen til Salgslaget, ble jeg møtt med klager om at den var for liten, men i forhold til en kylling er den jo jævlig stor, og sammenlignet med vanlige lam er mine feite og fine, men å få forståelse for det som ikke er A4 er ikke lett og det har vært et slit fra dag én, sukker Ludvigsen.

Eventyret startet i det små allerede i 1984 med servering av lam utendørs til mer eller mindre faste gjester, ofte 40-50 av gangen. Etter hvert overtok han gammelskolen og gjorde den om til kafé. Fortsatt baseres driften på forhåndsbestillinger, for Ludvigsen er stort sett alene om alt, og det uten strøm og med begrenset vanntilførsel. Men etter at han bygde ny kafé i 2002 og gjorde om gammelskolen til hotell - om enn med meget enkel standard - er det rett som det er at samboeren Snefrid Jakobsen og Øysteins datter Liss-Mari må hjelpe til.

Sesongen planlegges året i forveien, for det er om høsten at lammene slaktes. Og Ludvigsen har fått høre det etter at han demonstrerte saueslakting på gammelmåten i filmen. - Å se mennesker bli drept er helt greit men noe så naturlig som å slakte et dyr, nei det er ikke greit, beklager han. Men slaktingen er nok ikke så smertefri likevel for dyrene må slaktes og håndteres i henhold til forskriftene på Salgslaget i Mosjøen 15 mil unna.

- For ti år siden fikk jeg en krone kiloen for å slakte selv, men nå får jeg fengsel i seks måneder, sier han og fortsetter: - Det største problemet med dette er ikke bare transporten som stresser dyrene; du må huske på at mine sauer har levd et svært så uforstyrret liv i full frihet frem til den dagen. Men også det at slakteriene ikke mørner kjøttet på gamlemåten. Strømmørningen kan aldri fremkalle den samme smaken som ved å henge slaktet for at det sakte men sikkert skal modnes.

Men det er ikke bare sau å få på Hysvær. - Uersodd er en gammel rett fra området og boknafisk som jeg henger selv er også populært. Alle vil ha lokale retter, pizza er utelukket, slår han ettertrykkelig fast.

Ludvigsen registrerer at dette gjør noe med folk. - Alt smaker så godt påstår gjestene. Til og med kaffen får utrolig mye skryt enda det bare er helt vanlig rød Coop. Så det er helt klart at det er vel så mye forventningen, miljøet og stemningen, altså totalopplevelsen, som betyr mest.

Og selvsagt den personlige oppfølgningen. For Gåkkå hadde ikke vært det samme uten Ludvigsen som tar imot gjestene på kaia og sørger for at de ikke får et stusslig øyeblikk under oppholdet. Og finvær er det alltid, skal vi tro Ludvigsen. Men som de fleste andre nordlendinger har han en egen evne til å glemme alle grå dager.