Få Ukens vin som nyhetsbrev. Se lenger ned for mer informasjon.
Aase E. JacobsenFoto: Gunnar Mjaugedal
På 1990-tallet var vernaccia di san gimignano hot stuff som en av få hvite toscanere som var noe å bry seg om. Godt hjulpet av at den fikk DOCG-status i 1993 og at «alle» måtte innom idyllen og turistfella San Gimignano på pilegrimsreisen til det som den gang var matens og vinens mekka, nemlig Toscana.
Først og fremst matviner
Jeg kan ikke huske å ha drukket noen virkelig minneverdige vernacciaer der, men disse vinene er heller ikke slik at du husker dem. De bare er der og gjør jobben sin som er å følge det lokale kjøkkenets antipasti og primi – altså forretter og mektige supper eller pasta.
Slik er også Fontaleoni Vernaccia di San Gimignano 2013 (11498), en vin som ikke har noen stor wow-faktor, men som briljerer i matsammenheng.
Siden 1200-tallet
Perfekt til en grønnsakssuppe med spelt, ulike typer grønnsakretter, selvsagt alt av vegetar og ikke minst pasta med sjømat. En svært så tradisjonell italiensk hvitvin, i positiv forstand. Og i øyeblikket den eneste fra dette DOCG-et i salg på polet.
Prøv den til denne toscanske klassikeren
Druen vernaccia di san gimignano er heller ikke en som markerer seg på noen måte. Bortsett fra at den har vært dyrket rundt denne byen siden 1200-tallet. Verken aromatisk eller strukturmessig tilhører den eliten.
I vårt drueleksikon kan du lese mer om druen
Men den gjør altså jobben – og noen må jo som kjent gjøre den. I disse dager byttter den årgang fra 2012 til 2013, uten at det påvirker skåren. 2013 er selvsagt litt ferskere, men langt fra så fersk som man skulle tro. Fontaleoni lager åpenbart ikke fruktdrevne viner. Her er veldig god balanse mellom frukt, drue- og stedskarakter.
Ydmyk herkomst
En super matvin er så vel den røde vinen, Fontaleoni Chianti Colli Senesi 2012 (11496), fra samme produsent. Like godt kjøp er den også.
Den har en enda mer ydmyk herkomst. Chianti Colli Senesi rangerer under Chianti Classico, og er en sekkebetegnelse for et større område i den vestlige delen av Chianti. For å finne fram til godbitene må du ha en del lokalkunnskap.
Ikke minst tar det tid å smake seg gjennom utallige mer eller mindre obskure flasker. For både den hvite og den røde vinen til Fontaleoni er rent utseendemessig like unnselige som produsenten selv. Det er helt umulig å gjette at det befinner seg en slik skatt bak den enkle etiketten.
Derfor er det ekstra hyggelig å komme over slike godbiter, uten å måtte gjøre researchen selv, og spesielt når de er priset så gunstig som dette.
