Det å fylle oppmalt kjøtt tilsatt salt, krydder og urter i pølseskinn er noe mennesker har gjort i uminnelige tider og over hele verden.
Pølser finnes i et utall varianter, noen spises ferske mens andre konserveres ved røyking, speking, tørking eller en kombinasjon av de tre. I vår del av verden er nok svinekjøtt mest brukt, men man lager pølser også i kulturer der svin ikke står på menyen.
Les om de forskjellige pølsetypene her
Grekerne først ute
De aller første henvisningene til pølser var det greske Homer som sto for. I det nesten tre tusen år gamle episke diktet Odysseen spises det nemlig blodpølser.
Noen hundre år senere nevnes pølsemat for første gang i kinesiske skrifter, og for om lag 2500 år siden skrev den greske dramatikeren Epicharmus en komedie med det velklingende navnet "Orya" eller "Pølsa" som stykket ville hett i norsk språkdrakt.
Pølsemakere i det gamle Romerriket
Cicero, som levde på Julius Cæsars tid, nevner en lucanica, som kan være en forløper til dagens luganega, og det selv om de historiske pølsene gjerne beskrives som korte og fete.
Luganegaen på sin side er forholdsvis mager og blir ofte kalt salsiccia a metro, eller meterpølse, fordi den ikke snurres i ledd men blir solgt metervis.
Det blir forresten også de populære katalanske pølsene, saucisse catalane, som slenges på grillen eller i pannen i en kveil for siden å bli kuttet i biter og servert nesten på norsk manér: i baguette med dijonsennep.
Nordiske pølsemonser
Våre forfedre, de barske vikingene, likte også pølser, eller bjuga og morbjuga som det heter i sagaene.
Litt senere spiste våre forfedre kurv, et ord vi finner igjen både i vossakorv og hos broderfolket. Ordet pølse har nok kommet senere, og da fra Danmark. Trolig er ordet i slekt med det engelske pulse, som betyr belg.
Det engelske ordet for pølser er sausages, det franske saucisse og det italienske salsiccia, alle avledet av det latinske ordet for salt.
.jpg)
