Kveite har alltid vært festmat, og på julebordet var den selvskreven. I gamle dager var det til og med en klar plikt for enhver fisker å skaffe kveite til julemiddag. Klarte han ikke det måtte han ifølge gamle, uskrevne regler sitte på nausttaket og skjemmes julekvelden.
Et dikt verdig
Petter Dass satte tydelig pris på fisken og i 1670 skrev han det vi vel må kalle en hyllest:
• Festemte oppskrifter med kveite
Presten, for ikke å snakke om prosten, var høyt aktet og som regel godt lønnet. Noe av lønnen ble betalt i naturalia og kveite er nevnt i flere ansettelseskontrakter. Rangen avgjorde hvor mye guds representanter i kystsamfunnet skulle ha av tørket kveite, eller rekling som det ble kalt, og rav, som er et annet navn på det sunne fiskefettet som sitter under skinnet langs finnene.
Rekling var eksklusiv turmat. Kveitestrimlene ble tørket på ettervinteren og var gode proteinkilder på lange utflukter både til lands og til vanns.
Guddommelige egenskaper
I førkristen tid var det vanlig å tillegge dyr guddommelige egenskaper. Balder var kjent som den lyse, milde og vise guden i norrøne gudeverden og fiskerbefolkningen trodde han fantes i kveita, og ga kjempefisken Balders egenskaper. Ja, kveita var rett og slett en klok fisk som kunne komme med mange gode råd. Fiskeren som fulgte rådene fra en godt voksen kveite kunne vente seg både hell og lykke.
Fortsatt finnes det fiskere i Nord-Norge som kaller kveita balda etter den norrøne guden og samene snakker om bálddis. Kveita måtte ikke kalles ved sitt rette navn, og det er derfor et utall forskjellige ord som betegner kjempen: jomfrua, dronninga, skeivkjefta, abbeluna, prinsessa, frua eller gudefisken. Hellefisk brukes fortsatt. Den flate fisken fikk ikke navnet takket være fasongen, men snarere fordi den en gang ble ansett som hellig, en heilagr fisk. Ordet hellebarn er av nyere dato.
Du Dronning i Vand
Det er selvfølgelig kveita Petter Dass hadde i tankene da han i Nordlands Trompet skrev om vannets dronning.
Gode råd for fiskelykke
Det var mange metoder for å bedre kveitelykken, den mest effektive og behagelige var hajll: “Lykkelig er den mann som har en kvinne der han kan hente godt hajll.” Eller sagt på en annen måte, lykkelig er den mann som kan dyrke elskoven natten før han legger ut på havet. Fikk han så ikke kveite kunne det gå på æren løs - både for mannfolk og kvinnfolk.
Heldigvis fantes det også løsninger for single fiskere med manglende sex appeal. Kveita har store bein det er lett å fjerne og i en gammel regle om kveitelykke fortelles det om betydningen av å tilintetgjøre disse beina, regla går som følger:
Den som kaster kveitebein på bålet sankthanskvelden kan vente seg fiskelykke resten av sommeren.
I Nordland tok gjerne fiskeren med seg et hvitt lommetørkle på kveitefiske. Av respekt for den følsomme fisken fisket tørket han seg godt rundt munnen med det rene lommetørklet før fisket tok til. Fulgte han skikken var sjansen for at fiskelykken skulle vare hele året større.
• Flere oppskrifter med kveite
Fra barn til voksen
Kveite er den største av flyndrefiskene og den kan bli over tretti år gammel. De største fiskene kan veie over 300 kg måle godt og vel tre og en halv meter. Storkveitene ble gjerne kalt for legdskveiter og de ble ansett som ganske slu. De kunne gli fra krok til krok på sjøbunnen og spise agnet av fiskelinen uten å få kroken i kjeften.
Helleristninger viser at kveitefiske i steinalderen utgjorde en del av ritualene som markerte overgangen fra barn til voksen - en manndomsprøve på linje med bjørnejakt. Og helt enkelt kan det jo ikke ha vært å lande en hundre kilos kveite kun ved hjelp av en diger fiskekrok av bein og en liten skinnkano.
Pengefisken
Kveite er også kjent som pengefisken. Allerede for flere hundre år siden oppdaget hanseatene dens verdi som eksportvare. Fisken ble saltet i tønner og sendt via Bergen til innkjøpere i Nederland og Tyskland.
En fisker som var heldig og fikk en stor kveite i garnet kunne tjene nok penger til å betale ned gammel gjeld eller starte ny virksomhet.
Som de andre flyndrefiskene har også kveite skeiv munn. En gammel legende forteller hvordan det ble slik:
En gang da Jomfru Maria gikk langs stranden oppdaget hun en kveite i sjøen. Hun syntes fisken var meget vakker og det sa hun til den. Det likte kveita svært godt, så godt at den ble hovmodig og ga seg til å herme etter den fromme Jomfru Maria. Som straff fikk kveita fra den dag skeiv munn.
Kilde: Norges sjømatråd
Foto: Norges sjømatråd, Per Eide, Tom Haga, Yvonne Holth, Bent Raanes og Sarah Cameron Sørensen
.jpg)
