Aase JacobsenFoto: Eva Brænd
I stedet for å servere mer eller mindre usunn snacks til velkomstdrinken, kan du lage appetittvekkere som er så gode at gjestene ønsker at det hadde funnes mer. Fordelen er at den kan lages i stand i god tid på forhånd og derfor ikke konkurrerer med innsatsen du nødvendigvis må gjøre overfor kveldens hovedmåltid.
Siden ingenting er bedre egnet til å ønske velkommen med enn et glass med sprudlende innhold, er kombinasjonen fenalår og musserende interessant. Men også høyst mulig siden godt laget musserende vin er noe av det mest fleksible innen matviner. Siden fenalår er både kraftig, salt og av og til også røykt, trenger vi en musserende vin med god fylde, behagelig friskhet og ikke minst fruktsødme. Ikke det at den skal være søt, men fruktpreget må gå i den søtlige retningen.
Og det passer veldig bra for Franciacorta-vinene har ofte et innslag av søte gule epler og et snev av tropisk gul frukt. Fremstillingsmåten er identisk med den som benyttes for champagne men de klimatiske forholdene er annerledes samtidig som jordsmonnet også er har en annen sammensetning. Men på samme måte som for champagne setter det såkalte terroir'et (klima og jordsmonn i kombinasjon) sitt tydelige preg på vinene. Og Franciacorta er så langt det eneste området for musserende vin som har noen mulighet til å utfordre Champagnes posisjon. Derfor må du også være forberedt på å betale like mye som for en "ekte" champagne.
Fruktige boblerSmaksmessig er Bonomi noe fastere i fisken enn Bellavista som til gjengjeld er ulidelig forførende. 
Den er også noe mer sødmefylt i frukten hvilket gjør at den skårer et hakk bedre overfor fenalåret i de tre ulike verjsonene enn Bonomi. Men det er altså snakk om svært marginale forskjeller. Så hva du velger er egentlig hipp som happ. Suksessen er sikret uavhengig av hvilke av de tre fenalårvariantene du serverer.
Men det er selvsagt fullt mulig å servere champagne, både med like godt resultat og faktisk til en lavere pris. Den rimeligste champagnen i polets basisliste, Comte de Noiron Coeur de Cuvée, Brut (14693) passer nemlig veldig godt til fenalåret. 
Årsaken er at den har et høyt innslag av røde druer (pinot noir) i blandingen og det gir i en ungdommelig champagne som dette (24 måneder på bunnfallet) en veldig fruktig rund stil.
Det som er det spesielle med sideren er at gjærkulturen er rendyrket ut fra en hundre år gammel gjærstamme fra Hardanger. Et edelt norsk produkt med andre ord. Men et produkt som ikke kan sammenlignes med klassisk musserende vin.
Derfor er sideren definitivt ikke for vinsnobber. Til det minner aromaene for mye om bestemorgenerasjonens hjemmelagete vin - med en touch av sukkerøl/tomtebrygg. Eplepreget er lett oksidert og syltet men faktisk ikke så aller verst kompleks. I munnen er den sødmefylt men også ganske frisk. Den har ikke på langt nær like mye skum som en musserende vin, ei heller som øl, men det lille som er der hjelper til på opplevelsen av friskhet. Alene passer den best for de som liker det litt søte, men sammen med det kraftige fenalåret blir den renere i fruktigheten.
Denne sideren leder oss inn på det alkoholfri alternativet som enhver vert må ha for hånden, og det bør absolutt være en av de mange norske ferske eplejuicene som Balholm, Askim eller Lierne, gjerne frisket opp med litt kullsyreholdig kildevann.
Hvis ingen av de alkoholholdige forslagene er innenfor dine budsjettrammer, kan du velge en spansk musserende, eller cava som det heter der i gården. Codorníu Clasico, Brut (40915) fungerer faktisk veldig godt til fenalåret på grunn av den ekstra sødmen i form av restsukker. Men den er altså langt tørrere enn den norsk sideren. Og ikke like kompleks rent smaksmessig som champagnen og de to Franciacorta-vinene.
