- Vet du hvorfor, spør Jean-Christophe Novelli, som er på fornavn med alle han har servert sine fantastiske skreiåpenbaringer på Bølgen & Moi Briskeby under sitt Oslo-besøk. Han svarer selv: - Jo fordi han koker fisken perfekt. Han er en av de typene som tiltaler meg, en sjenerøs mann, som behandler skreien på et strålende sofistikert vis. Han forsøker ikke gjøre noe annet med den enn det den virkelig trenger, sier han og løfter bort lokkene som hele tiden faller foran ansiktet.
- Hør her, sier han, jeg liker å møte mennesker, det er naturlig for meg. Jeg er ingen snobbete fyr, jeg kommer fra enkle kår og har vært heldig. Jeg hadde en mor som elsket å lage mat, naturlig mat uten fikse påfunn; det meste jeg kan har jeg lært av henne, og Marco-Pierre White da. Om han ikke hadde løftet meg opp av gjørma, så hadde jeg ikke sittet her.
Og med det la seg underholde av Mareno Storeides etter hvert kjente sangstemme i havgapet i Lofoten, prøve fiskelykken på feltet, se eksotisk norsk natur og til slutt anrette alle tanker og ideer for et nennsomt utvalg norske ganer i Oslo.Om han hadde kommet hit for 2 år siden, hadde alt vært annerledes. For det første ville han hadde neppe ha kommet. Ikke fordi han ikke hadde lyst, men fordi mer pekuniære problemer frarøvet ham nattesøvnen. Ekskonen saksøkte ham for underholdningsbidrag, hans restaurantkjede tapte tusenvis av pund ukentlig, revisoren hadde forlatt ham med tårer i øynene, sammen med det meste av staben, og banksjefens jobb hang i en tynn tråd. Det eneste det var større mangel på enn penger var søvn.
- Jeg var på grillen da, men kjempet for livet. Tro meg, om jeg hadde vært der særlig lenger, så hadde jeg vært finito. Over og ut. Det var ikke noe hyggelig sted å være, uttalte han til The Guardian nylig.
Det var mye som stod på spill. Han måtte redde æren, ingen ubetydelig oppgave for en latiner med respekt for den slags. Han måtte redde en strålende karriere som startet som huskokk for den superrike Rothschild-familien i Paris, førte ham til ikke ukjente Keith Floyd på hans pub The Malsters Arms i Southampton og skaffet ham hans første Michelin-stjerne på Provence. Her begynte han å krangle med sjefen, sa opp på dagen og registrerte seg som Michelin-kokk på arbeidskontoret, 
før han ble hentet inn som sjefkokk på hotellet Four Seasons, den tredje restauranten i England som på den tiden hadde en Michelin-stjerne.
Han hadde nådd toppen, men følte seg ikke hjemme. - Det var som å kjøre en Bentley, very safe, very sedate, sier han, - og jeg hadde heller ikke noe til felles med klientellet. De ga faen i matlaging.
Så han sluttet. Det var da Marco Pierre White dukket opp for første gang og forandret livet hans. Han fikk Novelli med til et lite, anonymt sted langt utenfor lysløypa i sentrale London, hvor de på økonomisk sparebluss lagde Michelin-mat til en tredjedel av prisen. Effekten kom i grevens tid, og fra en omsetning på 3000 pund i uka var de plutselig oppe i 65.000. Det gikk til hodet. Novelli trodde han var konge og begynte å kjøpe; en restaurant i Sør-Afrika, en i Mayfair, Londons beste strøk, et digert hus til sine foreldre i Normandie. Så ramlet alt sammen og alene måtte han møte 7 kreditorer som krevde umiddelbar betaling. Michelin tok stjernen også. Igjen gjorde Marco sin entré, denne gang med et velvillig sjekkhefte.
- Nå har jeg ingen gjeld, bortsett fra lojalitet, sier han om det som skjedde.
Ikke rart han skapte overskrifter. Det var kanskje derfor Eksportutvalget ville ha ham. Og fordi han er seg selv. Hele tiden.
Men det gjør han ikke. Han lager aldeles strålende mat, kanskje noe fløtetung på labben, men fabelaktig i smakene med høyt teknisk nivå. Sausen til hovedretten har et markant, men delikat innslag av lever. Det er annerledes og forfinet. Tørket steinsopp gir en liten spiss. Han bruker krydder på en innovativ måte, parmesan og lever passer uventet bra sammen. Dette er et klassemåltid.
- Det er viktig å respektere fisken slik den er, og ikke transformere den for å tilfredsstille ditt ego, sier han og virker troverdig. Av skrei kan du bruke og lage noe av hele fisken, på samme måte som med grisen.
Novelli kommer ut av kjøkkenet, setter seg for å prate med gjestene. Tenner en sigar.
- Jeg tror dette landet har store muligheter i matveien, fortsetter han, dere har jo fantastiske fortrinn. Jeg visste ikke noe om verken Norge eller Oslo før jeg dro. Men jeg vil gjerne komme tilbake. Flotte mennesker med masse kunnskap. Kokkene her er utrolig dyktige. Dessuten; Mareno er fremtiden, Bocuse er gammeldags. Jeg kunne aldri ha arbeidet i Frankrike, det er altfor hierarkisk.
Han tenner en ny sigar, snakker i ett kjør og har stille lyttere rundt bordet. 
Det er kolleger fra England og en solid stab fra PR-byrået, som tilrettelegger alt for Eksportutvalget. Vi snakker litt om Jamie Oliver. Om hvor hypet og krampaktig det hele har blitt.
- Å koke er den raskeste veien til suksess i vårt samfunn i dag, sier Jean-Christophe, som selv har gjort mye på TV, er en skikkelig kokkekjendis og til og medkåret til verdens mest sexy kokk av et dameblad. - Men jeg er ikke blitt noen bedre kokk av å være kjendis, selv om jeg nok solgte flere kokebøker. For meg er det viktig å ha et klart fokus hele tiden, uansett hva jeg måtte gjøre. Unge kokker må skjønne at ikke alle kan reise jorden rundt og bare få kremjobbene med en gang. Det krever tålmodighet, hengivenhet og hard jobbing. Jeg trodde jeg var konge, men trynet ettertrykkelig. Jeg vet hva jeg snakker om.
- Hvilket land tror du vil være det mest innflytelsesrike på kjøkkenfronten i tiden som kommer, spør jeg, og tenker i tradisjonelle baner, at Italia er på full fart, at Frankrike fornyer seg og at det skjer utrolig mye spennende i Australia. - England, svarer han prompte, - det er der innovasjonen skjer.
